Historien om munnladningsrifla «Makalausa»

På Anno Norsk skogmuseum i Elverum er det utstilt en sagnomsust munnladningsrifle med navn «Makalausa». I kolben er det slått inn fjorten sølvstifter og et sølvmerke. Sølvet markerer antallet bjørner Erik Eriksson fra Bjørkede i Jämtland skjøt med rifla, men det er skutt langt flere bjørner og annet storvilt med «Makalausa». Det å skyte en bjørn var en bragd, og det edle metallet sølv måtte til for å markere fallet. Navnet «Makalausa» forteller at dette er et uvanlig våpen med mange spennende jakthistorier.

«Makalausa» antas å være smidd i Nord-Trøndelag en gang mot slutten av 1700-tallet. På undersiden av løpet står bokstavene S.R. Det er foreløpig ukjent hvem denne smeden er. Låsemekanismen skal opprinnelig ha vært i flint, men den ble senere bygd om til perkusjon. Stokken er av bjørk, mens ladestokken er av hickory med spiss av ibenholt

Geværet ble brukt av jegere i norsk-svenske grensetrakter. Fra Nord-Trøndelag kom den til «Ante i Konäs», i Kall sokn, en grensebygd til Snåsa. Mot slutten av 1840-tallet ble den solgt videre til nybyggeren Lars Larsson (1807-1896), også fra Kall. Han ble kalt Sångar-Lars fordi han sang og skrev viser. Sångar-Lars skjøt etter eget utsagn like mange bjørner som Sverige hadde hatt konger med navnet Karl. Karl XV var konge i Sverige da Sångar-Lars solgte «Makalausa» omkring 1860. Sångar-Lars skal da ha skutt 15 bjørner. Det er oppgitt at de fleste ble felt med «Makalausa».

Det er imidlertid den neste eier, Erik Eriksson fra Bjørkede i Kall sokn i Jämtland, til vanlig kalt «Bjørk-Ersen», som skal ha gitt våpenet navnet «Makalausa». Det var han som slo inn sølvstiftene, en for hver bjørn han skjøt.

«Smäller det nu, skänker jag fem daler til kyrkan i Kall»

Folk fra Kall handlet ofte i Snåsa. På en slik handelstur hadde Bjørk-Ersen med seg «Makalausa». En stor slagbjørn hadde denne sommeren herjet stygt i buskapene til Snåsa-bøndene. Bjørk-Ersen krysset bjørnesporet på turen, fulgte etter, kom på skuddhold og skjøt. Bjørnen ble dødelig såret, men rakk å angripe jegeren. Det tar tid å lade om en munnladning, og bjørnen nådde fram til Bjørk-Ersen idet han dyttet kula ned i løpet. Bjørk-Ersen rev av seg mårskinnslua og kastet den i kjeften på bjørnen. Dette stagget bjørnen litt, og Bjørk-Ersen fikk gjort seg klar. Han siktet rett inn i gapet på bjørnen og trakk av med ordene; «Smäller det nu, skänker jag fem daler til kyrkan i Kall». Skuddet gikk som det skulle, men det var enda litt liv igjen, og i dødsøyeblikket kastet bjørnen seg fram og hogg kjeften om jegerens lår. Ved hjelp av pipa på «Makalausa» måtte Bjørk-Ersen bende opp bjørnekjeften og kom seg løs.

Det er oppgitt at dette skal være en av de største bjørner som er skutt i Skandinavia. Skinnet hadde en lengde på 5, 5 alen, det vil si 3, 45 m. Som minne om denne bjørnen felte Bjørk-Ersen inn et stykke av en gammel sølvmynt fra Fredrik IV´s tid (1699-1730) i kolben, slik den kan ses på bildet.

Etter den dramatiske jakten felte Bjørk-Ersen inn et stykke av en sølvmynt inn i kolben på «Makalausa».

Da Bjørk-Ersen døde i 1904 lot hans norske kone, Ingeborg, «Makalausa» gå tilbake til Snåsa, til Vaag-slekten. Det er flere kjente jegere blant Vaag-karene, også bjørnejegere. En annen kjent Snåsa-jeger fra denne tiden, Jens Gaundalen, skal ha brukt «Makalausa». Han drev særlig med elgjakt.

Den siste eier i Snåsa vi kjenner til er Lorentz Moum. Frantz Rosenberg kjøpte «Makalausa» på en auksjon etter Moum i 1936. Munnladeren var i Rosenbergs familie fram til den ble gitt til Norsk Skogbruksmuseum (Norsk skogmuseum) i 1982. «Makalausa» er i dag utstilt i våpenutstilling i andre etasje.

«Makalausa» skal ha vært brukt til å felle bemerkelsesverdig mange bjørner. Stokken er av bjørk, ladestokken av hickory med spiss av ibenholt. Rifla
har perkusjonslås, men har opprinnelig hatt flintlås. I overkanten av kolba er det felt inn en sølvmynt fra Fredrik IV´s tid (1699-1730). Framsiktet
er av messing. Børsa har grov kaliber for rundkule. Den har vært utstilt på Frantz Rosenbergs separatutstilling 1939. Våpenet er antakelig et norsk
arbeide fra siste halvdel av 1700-tallet.

Forfatteromtale

Tore Fossum (1926 – 2017)

Forstmannen og museumsmannen Tore Fossum ble i 1961 tilbudt stillingen som konservator ved det da forholdsvis nyetablerte Norsk Skogbruksmuseum. Museet besto da av 10-11 små husvær i friluftsmuseet på Prestøya og ei gjenstandssamling med snaut 500 objekter. Konservatoren var da den eneste ansatte. Fossum tok fatt i utviklingsoppgaver på mange plan. Da han gikk av som museumsdirektør ved Norsk Skogbruksmuseum i 1993 besto museet av et museumsbygg på cirka 12 000 kvadratmeter fordelt på tre plan, et friluftsmuseum med om lag 40 antikvariske bygninger i Elverum og 9 på filialavdelingen Sørlistøa fløtermuseum. Museet hadde store samlinger av gjenstander, fotografier og arkivalia. Fossum engasjerte seg også i kulturhistorisk dokumentasjon og forskning, og var pådriveren bak 12 årbokutgivelser og en rekke kulturhistoriske dokumentasjonsfilmer. For denne innsatsen ble han tildelt kongens fortjenstmedalje i gull i 1993.

Bjørn Holmen Skoglund ( 29 år ) er fra Åsbygda i Stange. Han er utdannet utmarksforvalter fra Evenstad og jobber som Formidler ved Anno Norsk skogmuseum på Elverum.

Kilder

• Fossum, Tore: «Makalausa» – bjørnerifle med 15 sølvstifter i kolben. H.A. 11. 3. -82.
• Berg, Erik: Bjørk-Ersen – bjørnjägaren. Jämten 1955
• Hohle, Per: Storjegere. Oslo 1965, s. 120-121.
• Nilsson-Tanner, P.: I Armfeltska dödsbataljonens spår. Jämten 1930.
• Ahlstrøm m. fl.: Norges Mynter s. 103. Type 1.
• Kjesbu, Johannes: Bjønn og elgjakter. Trondheim 1942, s. 59.
• Ullberg, Gösta: En bok om Kall. Gränsbygd i Jämtland. Kap. XVIII.
• Berg, Erik: Björk-Ersen – björnjägaren. Jämten 1955.
• Rosenberg, Frantz: Storvildtjagt i Norge og Alaska. Oslo 1926.