Elgku på Vega fødte trillinger to år på rad

På øya Vega i Nordland har elgen gode leveforhold og det er vanlig å observere elgkyr med tvillingkalver i jaktsesongen. Samtidig har vi her god oversikt over antallet kalver født fordi nesten alle elgkyrne er merket med radiosendere. Merkeprosjektet startet i 1992, og hvert år siden har vi på våren, rett etter kalving, sjekket hvor mange kalver som fødes. I tillegg registrerer vi antall kalv pr. ku i bestanden før jakt, og får dermed et mål på kalvetapet gjennom sommeren.

Siden 1992 har 111 ulike elgkyr vært oppsøkt i kalvingsesongen, hvorav de fleste har blitt sjekket hvert år så lenge de har vært i live. Dette har gitt 535 registreringer av kalvestatus på våren og totalt 746 observerte kalver. I 15 % av tilfellene ble kua observert uten kalv, mens kua i de gjenværende 457 tilfellene ble observert med én eller flere kalver. Det betyr at bestanden på Vega produserer i gjennomsnitt 1,64 kalver pr. kalvku pr. år (dvs. antall kalv pr. kalveproduserende ku ved fødsel), noe som er svært høyt. I samme periode ble det i gjennomsnitt sett 1,52 kalv pr. kalvku pr. år av elgjegerne på Vega.

 Fire tilfeller av trillingkalver født på Vega

Den høye forekomsten av tvillinger på Vega er typisk for flere av elgbestandene i Nord-Norge, og sammenfaller med høye aldersspesifikke slaktevekter i de samme områdene. Det som er mindre vanlig er den relativt høye andelen elgkyr med trillingkalver på øya. Av alle tilfellene der kua ble observert med kalv (457), er det ved fire tilfeller observert ku med trillingkalver (0,9 %). Dette var i 2011, 2015, 2021 og 2022. I de siste to tilfellene var det samme elgku som sto for bragden – og det i to år på rad.

Å produsere én kalv er energikrevende, og det å oppfostre to og tre kalver er en betydelig belastning for kua. Fra kalvene unnfanges rundt 1. oktober, til de slutter å die omkring ett år senere, må kua bidra med egne kroppsreserver for å fø fram kalvene. Kua må derfor være i spesielt godt hold og leve i et miljø med særlig gode næringsbetingelser, for å fostre opp trillinger.

Vega har tilsynelatende så gode næringsbetingelser å tilby elgen. I tillegg er jakttrykket på elgkyr lavt, og mange hunndyr får muligheten til å vokse seg store og skaffe seg verdifull erfaring. De tre trilling-produserende kyrne på Vega var følgelig ingen ungdommer, men varierte i alder fra 8 til 11 år. I tillegg var de relativt store og tunge, fra 343 til 432 kilo levendevekt. På Vega tilsvarer det en slaktevekt på omkring 190-240 kilo.

Til tross for at elgen av og til føder tre kalver, er det langt fra alle kalver som overlever den første, kritiske sommeren. En eller flere av kalvene er ofte små og er dermed mer utsatt for å dø ved fødsel eller i løpet av sommersesongen. Studier fra Finland tyder på at 85 % av alle trillingsettene som unnfanges (embryo) vil forsvinne fram til påfølgende høst (Nygren 2003). Det betyr ikke at alle kalvene dør, men at en eller flere av trillingene tapes i løpet av fosterlivet eller i den første fasen etter fødsel.

På Vega ser vi litt av det samme. Elgku 1204 fikk trillinger i 2011, men mistet én av kalvene (i august) og var dermed i følge med kun to kalver ved jaktstart. Elgku 1310 og elgku 1658 hadde større suksess. I de tre årene de fikk trillinger hadde de alle kalvene med seg fram til jakta startet og alle de ni kalvene framsto friske og fine. Som ofte er tilfelle for trillinger, varierte likevel kalvene en del i størrelse.

Hvor mange kalver kan elgen produsere?

Det er også registrert elgkyr med fire foster, og i svært sjeldne tilfeller observeres det elgkyr i følge med fire kalver (fire kjente tilfeller i Finland, Nygren 2003). I slike tilfeller har kalvene ofte svært lav fødselsvekt, og få av dem overlever fram til høsten. I Finland er det endog registrert et tilfelle av seks dødfødte elgkalver funnet på samme kalvingsplass (Nygren 2003). Ingen av kalvene veide mer enn 4 kilo, og de to minste (2,5 og 2,7 kg) døde sannsynligvis flere uker før selve fødselen.

Lave fødselsvekter er et generelt problem for arter som kan føde flere avkom i samme sesong (Gaillard 2007). Når antallet avkom øker, må moras ressurser fordeles på flere, og hvert av avkommene blir mindre levedyktige. For elgen i Nord-Amerika er det anslått at kua maksimalt kan fø fram kalver med en samlet fødselsvekt på 23-27 kilo (Geist 1974, Gaillard 2007). Dette tilsvarer to moderat store tvillingkalver, eller tre små trillingkalver. Dersom de samme ressursene fordeles på fire eller flere kalver, vil fødselsvekten bli kritisk lav, og kalvene vil ofte dø før eller rett etter fødsel. Det observeres derfor svært sjeldent elgkyr med fire kalver, og vi kjenner ikke til dokumenterte tilfeller fra Norge.

Å observere trillingkalver er mer vanlig, og enkelte elgkyr ser ut til å ha spesielt gode forutsetninger til å gjøre dette. Elgku 1658 på Vega er et mulig eksempel på en slik ‘supermor’ (Figur 2). Hun er likevel et stykke bak elgkua ‘Elli’ fra Finland (Nygren 2003). Elli levde i vill tilstand innenfor et relativt lite og oversiktlig område fra 1988 til 2003, og var lett gjenkjennelig på et lite hode. Som toåring ble hun for første gang mor til tvillinger, og i de neste 13 årene ble hun observert med trillingkalver og tvillingkalver i fem sesonger hver. Totalt produserte hun 30 kalver i løpet av livet, hvorav de fleste levde fram til de skilte lag med mora som ettåring. Elli ble avlivet i en alder av 15 år, som følge av opplagte svekkelser. På det tidspunktet hadde hun en slaktevekt på 111 kilo, og ble diagnostisert med lungebetennelse og kronisk betennelse i hofteleddet. Under huden ble det funnet flere hundre blyhagl (Nygren 2003).

Trillingkalvproduksjon – en økende eller synkende trend?

Trillingkalvproduksjon er sjeldent og betyr lite for den samlede kalveproduksjonen i norske elgbestander. Ku med tre kalver er derfor heller ikke skilt ut som en egen kategori i sett elg-overvåkingen (slike observasjoner inngår i kategorien ‘hunndyr med to eller flere kalver’). I Finland registreres imidlertid observasjoner av ku med tre kalver i en egen kategori, og dette materiale kan gi oss et visst inntrykk av hvor hyppig elgkyr med trillingkalver forekommer i naturen. Basert på snaue 600 000 ku og kalv-observasjoner, ble det i perioden 1986-1999 registrert 191 elgkyr med trillingkalver (0,03 %, Nygren 2003). Med andre ord ble kun tre av 10 000 produktive elgkyr sett med trillingkalver i jaktsesongen.

Det er likevel ting som tyder på at andelen trillingkalver har økt i Finland, i det minste inntil relativt nylig. Dette tilskrives økende gjennomsnittsalder og dermed mer produktive og erfarne elgkyr. En tilsvarende aldersutvikling har vi hatt i Norge, der innføringen av kjønns- og aldersspesifikk avskyting (‘rettet avskyting’) på slutten av 1960-tallet førte til synkende jakttrykk og økende alder på voksne elgkyr (Solberg et al. 2006). Hvorvidt dette også har ført til økt andel trillingkalvproduserende elgkyr er imidlertid ukjent.

Nesten hvert år mottar vi bilder eller rapporter om observasjoner av elgkyr med trillingkalver, og et tilbakevendende spørsmål er hvor vanlig dette er. Som vist over, er dette på ingen måte vanlig, men med dagens store elgbestander, vil det med stor sannsynlighet produseres noen sett med trillingkalver hvert år. Legger vi erfaringene fra Finland til grunn (0,03 % produktive elgkyr med trillinger), burde vi i Norge observere omkring 24 elgkyr med trillingkalver i løpet av jaktsesongen – men der hver elgku står bak flere observasjoner. Samtidig vet vi at elgbestanden i Finland er mer produktiv enn i Norge (tvillingandel på 35-40 %, Tiilikainen et al. 2012), og sannsynligvis forekommer trillingkalver oftere i Finland. I Norge tror vi derfor det neppe er mer enn 5-10 elgkyr med levende trillingkalver i starten av jaktsesongen hvert år, og kanskje ikke engang det. Og trenden er sannsynligvis negativ – i takt med gradvis synkende slaktevekter og reproduksjonsrater. Det er derfor god grunn til å la seg fascinere av de tre små krabatene på Vega i 2022.

Litteratur

Geist, V. 1974. On the evolution of reproductive potential in moose. Naturaliste Canadien 101: 527-537.

Nygren, T. H. 2003. The potential for multiple fecundity of moose in Finland. Alces 39: 89-107.

Gaillard, J.-M. 2007. Are moose only a large deer?: Some life history considerations. Alces 43: 1-11.

Solberg, E. J., Rolandsen, C. M., Heim, M., Grøtan, V., Garel, M., Sæther, B.-E., Nilsen, E. B., Austrheim, G., Herfindal, I. 2006. Elgen i Norge sett med jegerøyne. En analyse av jaktmaterialet fra overvåkningsprogrammet for elg og det samlede sett elg-materialet for perioden 1966-2004. NINA Rapport 125. http://www.nina.no/archive/nina/PppBasePdf/rapport/2006/125.pdf

Tiilikainen, R., Solberg, E. J., Nygrén, T. & Pusenius J. 2012. Spatio-temporal relationship between calf body mass and population productivity in Fennoscandian moose. Wildlife Biology 18: 304-317.

Erling Johan Solberg er seniorforsker ved Norsk Institutt for Naturforskning (NINA ) i Trondheim. Det meste av hans forskning er relatert til bestandsøkologi hos hjortevilt, med spesielt fokus på forvaltningsrelevante spørsmål. Solberg var dessuten tidligere prosjektleder for det nasjonale overvåkningsprogrammet for hjortevilt.