Det er gærtrivlig på elgjakt!

Med oppvekst i Gravberget på Finnskogen måtte det bli elgjakt. Alle rundt meg var elgjegere, hva skulle jeg ellers drevet med sier Ada og smiler. Jeg maste om å få bli med på jakt. Det endte med at far min skrev i meldingsboka at jeg hadde vært borte fra skolen i noen dager med et snev av jaktfeber. Mor nektet å skrive under, men far skjønte hva som rørte seg i ei jegerspire og trådte støttende til.  Fra jeg var 12 år var jeg med på elgjakt i alle ledige stunder og høstferier. Stolt bar jeg børsa til far fra bilen og bort til den tildelte elgposten.

 Vi bodde i andre etasjen på Gravbergsgarden. I tidligere tider, før vi fikk den vakre kirka i Gravberget hadde denne etasjen blitt benyttet som kirkesal. Far min som var skogvokter i Borregaard Skoger hevdet i alle år at han sov på vigslet grunn og at mor var konfirmert på soverommet.  Kontoret var i første etasjen og jobb og fritid fløt sammen. Utenom kontortida fungerte kjøkkenet og stua som møteplass. Alle som hadde sitt virke på skogen var innom. Skogsarbeidere, entreprenører, tømmerbilsjåfører og funksjonærkollegaer. I tillegg skulle harejegere og fugljegere innom for å hente nøkler til hytter og kjøpe jaktkort. Alle skulle slå av en prat og ha en kopp kaffe. Far min hadde ikke tid til å trene elghunden. Det ble min oppgave og dermed fikk jeg også et nært forhold til hunder. Du kan godt si at jeg har fått både skog, hunder og jakt inn med teskje.

Mor var flink til å ta vare på det som ble høstet fra skogen og det var elgkjøtt på bordet flere dager i uka gjennom mesteparten av året. Vi var fem søsken og en voksen elg var ikke noe for mye da vinterforrådet skulle sikres etter vellykket jakt. Jeg blir aldri lei elgkjøtt, noe jeg erfarer sammen med mange andre som også spiser mye mer elg gjennom året enn gjennomsnittet. For meg er en naturlig avslutning av jakta å ta vare på kjøttet, og jeg gjør det helst sjøl. Da får jeg det som jeg vil.

Det kunne vært skrevet ei hel bok om Ada og jakt. Sjøl om elgjakta har dominert hennes jaktinteresse svinger hun også hagla og går gjerne en tur etter skogsfugl. Å overliste en råbukk i skogen er også ordentlig jakt som Ada setter pris på. Hun framhever at hun har fått oppleve storhetstida i elgjakta i Gravberget. Et økende hogstkvantum og stort uttak av gammel gran på gode boniteter ga utrolige beiter og grunnlag for en stor elgbestand på åtti og nittitallet. Det ble felt færre dyr enn tilveksten og utvalget av store okser var godt i en lengre periode. Ada har felt et femtitalls elger og mange jegere som er innom hjemmet i Våler kaster nok et misunnelig blikk på veggen der både ei bronse – og ei sølvkrone har fått sin hedersplass. Det er tilgjengeligheten og i mindre grad dyktighet som avgjør antallet felte elg og hvor mange storokser du får hevder Ada. Hun vil heller prate om jaktlaget, lagfølelsen og samarbeidet med jegere og hunder. Det er det som er elgjakta og som gir meg mest sier Ada. Elgjakt er kultur og de tradisjonelle lagene er viktige kulturbærere. På jaktlaget er alle sidestilte uansett rang og orden. Det sosiale samværet er halve moroa.

Vi må selvfølgelig spørre om hun som jente har hatt vanskeligheter med å få innpass på jaktlaget. Hun svarer bestemt at dette ikke har vært noen stor utfordring. At noen av gammelkara på laget skrukket litt på nesen da de fikk høre at ungjenta skulle bli fast medlem på jaktlaget får så være. Det gikk fort over. Det tok ikke lang tid før kara oppførte seg helt normalt, slengte beina på bordet og serverte de samme grove historiene som de ville gjort uten henne. Nøkkelen ligger i å ta et tak sjøl og engasjere seg i lagets gjøremål, sier Ada.  Lenge før hun fikk ta med børse på jakt visste hun alt om hvilke oppgaver et elgjaktlag hadde og hun fikk gradvis lære seg hvordan alt skulle gjøres. Det er lett å bli en del av jaktlaget når du viser vilje til læring og tar et tak ved behov. Hvis du kan å vomme ut en elg, få den ut av skogen og flå og dele opp den, har du kommet langt. Hvis du i tillegg tar ansvar for hund og trening av denne er du sikret plass på laget, sier Ada med et stort smil.

Jaktkollega Bjørn Langerud har bare godt å si om det kvinnelige innslaget i jaktlaget. Han minnes den unge jenta som ikke ville bli med de andre ungdommene på fest på lørdagskvelden da hun skulle opp tidlig og på jakt på søndag. Ada er alenejente på jaktlaget men har satt seg i respekt blant karene. Hun bidrar på alle nivåer og er ikke minst lagets sekretær som holder orden på alle papirer, sett-elg-skjemaer, kjevelapper og annet papirarbeid knyttet til jaktlaget. Hun kommuniserer godt med alle på laget, er omgjengelig og tar ansvar. I tillegg er hun en dyktig skytter og nyter stor respekt for det i laget. At det er krutt i jenta oppdaget vi tidlig forteller Bjørn. I ung alder fikk hun ikke sitte alene på post med våpen. Men faren Hans hadde lånt våpen til jenta og denne gangen satt hun spent på post med en av gammelkara, med ordre om at lading først fikk skje når hundkaren meldte på jaktradioen at elg kunne dukke opp. På posten står plutselig ku med to flotte kalver tett fulgt av en stor okse. Bjørn bivåner det hele fra lang avstand og kan ikke forstå at det ikke blir noen smell på posten da elgene passerer på kort avstand. Forklaringa kommer under samlingen ved kaffebålet etterpå. Ada hadde fått forkiling da hun prøvde å lade. Fortvilet ser hun at storoksen med 12-15 tagger passerer på 50 meters avstand uten at hun er i stand til å få patronen i løpet. Gubben får heller ikke skutt da han konsentrer seg om å hjelpa jenta med ladingen.  Jenta er ikke nådig overfor faren som har lånt et ubrukelig våpen til henne. Neste høst hadde Ada egen ny rifle.

Jakta med løshund er toppen. Ingen jakt er mer spennende enn å smyge seg inn på en elg som står for hunden i los. Ofte må man svært tett på dyra i tett skog og man vet aldri hva som venter. Kanskje er det storoksen denne gangen, kanskje er det ei ku som er umulig å aldersbestemme? Med et økende antall store rovdyr skal man heller ikke se bort fra at man en dag står ansikt til ansikt med en bjørn som hunden har fått stopp på. Ada vil ikke la seg stoppe av ulven og har ikke redusert bruken av løshund nevneverdig selv om sjansen for at hunden møter ulv i jaktterrenget er større enn noen gang. Men det er ikke til å unngå at man dveler ved tanken om at losen kanskje en dag tar slutt og man finner hunden drept av ulv. Det er klart at ulvens tilstedeværelse setter en demper på jaktgleden, men man slutter ikke å jakte av den grunn, hevder Ada bestemt.  Det er for øvrig ikke bare ulv som kan være en fare for jakthunden. Hun beretter om den gangen hun holdt på å miste sin firbente jaktkamerat under jakt i Gravberget. Det hun først trodde var en elglos ble etter hvert til en desperat klynking og et rop om hjelp. Da hun nærmet seg hunden hørte hun at dette ikke var noen los. Hun skyndte seg fram og fant hunden totalt utmattet men fortsatt med snuta og litt av hodet over vannet i en bekk. Bekken var både bred og djup og hunden hadde funnet et vindfall den ville bruke for å krysse bekken. Her hadde den mistet balansen, falt og fått halsbåndet tredd inn på en knekt tørrkvist. Men dramatikken var ikke over. Den gjennombløte hannhunden var så tung at Ada klarte ikke å dra den opp. Jaktradioen og mannen Arne blir redningen. Ask hadde nok endt sine dager i bekken hvis vi ikke hadde kommet han til unnsetning sier Ada.

Ada har samboer og to voksne barn. Samboer Arne er jaktleder på hennes lag og er også over gjennomsnittet interessert i elgjakt og jeg er spent på å høre hvordan paret løste utfordringen med barnepass når barna var små. Det ble vel lite jakt på deg Ada i noen år? Ada svarer et kontant nei. Mor og fars jaktinteresser var såpass sterke at det var ingen annen råd enn å ta med barna på elgpost. Ada finner fram et avisoppslag fra 90-tallet som dokumenterer at Anders var på elgpost i en alder av sju måneder.  Hun må imidlertid erkjenne at en del elger passerte utenom hold etter å ha hørt knasingen i kjekspapir og skrangling i termos og kopper. Det var vel heller ikke alle ganger det var like lett å sitte rolig nok på post for en liten tass. Har gutten fått varige mèn? Ada nikker bekreftende. Anders er kanskje den ivrigste jegeren i familien i dag og fører jegertradisjonene videre. Begge barna er glade i å bruke naturen og har på ingen måte tatt skade av sin tidlige naturdebut.

Ada har erfaring fra forsikringsbransjen, men lengst engasjement har hun så langt hatt gjennom sine 15 år i administrasjonen på Norsk Skogmuseum. Mange av Hjorteviltets lesere har nok stiftet bekjentskap med Ada der hvor hun blant annet har vært en krumtapp i tilknytning til gjennomføringen av De Nordiske Jakt og Fiskedager. Skussmålet fra kollegaer på museet er det aller beste. Hun blir omtalt som en dyktig leder, er alltid serviceinnstilt og forekommende og alltid i godt humør. I tillegg fremheves hennes gode replikk og gjennomføringsevne. Det var alltid fart over sakene der Ada var, også når hun hadde et bilratt mellom hendene. En nær kollega beretter om ei lettere stresset Ada som under et arrangement på museet skulle forflytte deler av et fløtermannskap gjennom Elverum. Da nåla på speedometeret nærmet seg 80 i 50-sona ble hun høflig gjort oppmerksom på at en av kara med busserull i baksetet til daglig hadde sitt virke i politiet. Det hadde umiddelbar effekt på Adas trykk på den høyre pedalen.

Selv om jobben på museet var nært knyttet til jakta kom hun den enda nærmere da hun fikk tilbud om jobb hos Norges Jeger – og Fiskerforbund – Hedmark. Her har hun nå vært i flere år og trives som plommen i egget. Her kan hun øse ut sin kunnskap og erfaring til ikke bare jenter men også til unge gutter og menn som vil inn på Dianas stier. Vi er ikke helt sikre på at tittelen økonomi – og administrasjonssekretær er helt dekkende for Adas engasjement i NJFF i Hedmark. Hun er selv aktiv instruktør og tar ivrig del i opplæringsjaktene som NJFF – Hedmark gjennomfører i samarbeid med Statskog. Både deltagere og kollegaer på kursene roser Ada for hennes engasjement og evnen til å lære andre om jakt.

Ada brenner spesielt for å få flere jenter ut i skogen på jakt. De har mye å tilføre jakta. Jentene er mer forsiktige og ydmyke i forhold til oppgaven som venter. De er mer lærevillige enn gutter, de er gode lyttere og ikke minst skyter de jevnt bedre enn guttene. Det siste har kanskje mest med at jenter tilsynelatende har mye mindre prestasjonsangst enn gutter på opplæringsjakt. Andelen jenter som fullfører jegerprøven I Norge er nå på ca. 22 %. Jentene utgjør 12 % av medlemsmassen i NJFF. Det som bekymrer Ada er at kun 6 % av de som faktisk utøver jakt i Norge er jenter. Mange jenter tar altså jegerprøven, færre engasjerer seg i aktivt medlemsarbeid og enda færre blir aktive jegere. Hvorfor? Er det vi menn som legger hindringer i veien for jentene? I så fall må vi skjerpe oss. Det er mye som tilsier at jakta er tjent med å få inn flere feminine verdier og at jaktas omdømme bedres med en større andel jenter blant jegerne.

Ada Bredalen er en rutinert jeger og opptatt av at jegerne slipper til med sine synspunkter og argumenter i en framtidsrettet hjorteviltforvaltning. Det hjelper ikke hva offentlige myndigheter bestemmer, hva forskerne mener og hva grunneierne beslutter når det gjelder bestandsplaner og avskytningsstrategi hvis ikke jegerne er med på notene. Det er tross alt vi jegere som drar i avtrekkeren og avgjør hva sluttresultatet blir hvert år, smiler Ada. Selvfølgelig er store rovdyr og spesielt ulv en utfordring i forhold til hjorteviltforvaltningen og jakta, men kanskje møter vi andre like store utfordringer i årene som kommer.  Færre vokser opp i jegermiljøer og nærhet til naturen er mangelvare for mange. Vi må fortsatt skaffe ambassadører til jakta og ufortrødent jobbe videre for å bevare jaktas omdømme i vårt mangslungne samfunn.

Jakt, skog og gråhunder har vært og vil fortsatt være en viktig del av livet til Ada Bredalen.  Når vi under samtalens løp går tom for temaer knyttet til elg og elgforvaltning blir andre viktige ting i livet tatt fram. Det er ingen tvil om at familien betyr mye for Ada. I tillegg har Ada en lidenskap som kanskje ikke så mange kjenner til. Ada storkoser seg når hun kan krabbe opp i et seilfly, komme seg opp i høyden og bare seile lydløst fram over skoglandskapet som hun setter slik pris på.

Men når bjørka har tatt høstkåpa på og frostnettene har falmet graset på myrene i Gravberget, da er Ada på nytt klar for elgjakt i Halberget. Det er vel ingen ting som slår dette? Ada blir fjern i blikket og svarer med brei solungdialekt, nei, det er gærtrivlig på elgjakt!