Retten til å jakte hjortevilt

Ingen kan påberope seg eiendomsrett til viltet i Norge. Retten til jakt og fangst ble ved jaktloven av 20. mai 1899 lagt til grunneieren.

Først når viltet er felt på lovlig vis, kan rettighetshaveren påberope seg eiendomsretten til dyret. Foto: Egill J. Danielsen.

Denne retten er videreført både i jaktloven av 1951 og viltloven av 1981. Det er likevel ikke slik at grunneieren eier noen av de dyrene som befinner seg på hans/hennes eiendom, ei heller om disse dyrene skulle være hjortevilt.

Jaktrett innebærer retten til å felle en eller flere individer av de artene det er lovlig jakt på, og innenfor de rammebetingelsene som framgår av lover og forskrifter. Under lovlig jakttid for elg, hjort og villrein disponerer grunneieren (eller den som besitter jaktretten) retten til å felle et gitt antall dyr av bestemt kjønn og alder for den aktuelle arten. For rådyr er det kun retten til et gitt antall dyr.

Han eller hun kan imidlertid ikke under noen omstendigheter peke på noen av de dyra som går på eiendommen og utbasunere; «Den er min!».  Den uttalelsen har kun gyldighet for de dyra som henger i vedkommendes slaktebod og som er lovlig felt.

Hjorteviltforskriften er et sentralt dokument i denne sammenhengen, og lister hvilke betingelser som skal være oppfylt for å få tildelt fellingstillatelse.

Jaktrettshaverne har ansvaret for organisering og tilrettelegging av jaktutøvelsen. De har også et betydelig ansvar for bestandsplanleggingen gjennom utarbeidelse og gjennomføring av avskytingsplaner, og ikke minst koordinering med tilgrensende vald.