Hopp til innhold

Fakta om villrein

Villrein (Rangifer tarandus)

Villreinen blir ofte omtalt som fjellets nomade, som er meget betegnende for villreinens måte å bruke leveområdet på.

I Norge lever villreinen bare i fjellområdene sør for Trøndelag. Foto: Johan Trygve Solheim.

Karaktertrekk, vekst og utvikling

Utbredelse

I Norge lever villreinen (Rangifer tarandus tarandus) kun i fjellområdene sør for Trøndelag. I tillegg til villreinen på fastlandet har vi også Svalbardrein (Rangifer tarandus platyrhynchus) på Svalbard.

Rangifer tarandus finnes som flere underarter og er ellers utbredt over store deler av den nordlige halvkule, både i Europa, Asia og Nord-Amerika. Ut fra levevis kan reinen deles i to hovedgrupper; tundrarein, som stort sett lever nord for barskoggrensa eller i alpine områder (også kalt arktisk rein), og skogsrein, som lever i barskogsområder som grenser opp mot tundraen.

Karaktertrekk

Voksen bukk blir betydelig større enn simle, og kan veie opptil 270 kg levende vekt. Foto: Johan Trygve Solheim.

Kroppslengde inntil 220 cm, boghøyde inntil 125 cm. Totalvekt for en bukk kan være opp til 270 kg, slaktevekt 50-140 kg. Simla er betydelig mindre. Gråbrun, strihåret pels, også mellom klauvene og på mulen. Begge kjønn har gevir.

Svalbardrein har tettere pels, mer kompakt kroppsform og er mer kortbeint. Avtrykket etter klauvene er halvmåneformet, 9-10 cm brede og 8-9 cm lange. Dette varierer med alder, kjønn og underlag. Avføringen består av små, uregelmessige kuler, 12-15 mm lange og 7-10 mm brede. Avføringen varierer med kosten.

Tilpasninger

Reinen er et hjortedyr, men i motsetning til de andre hjortedyrene, har begge kjønn hos reinen gevir. Selv kalvene får gevir i sitt første leveår. Bukkene bærer ikke geviret lenger en nødvendig, og etter paring felles geviret. Simlene derimot, beholder sitt gevir til kalven fødes utpå våren. Dette er en tilpasning for å sikre hunnene bedre konkurranseevne når de konkurrerer om sparsomme matressurser på vinteren og våren. De drektige simlene er da avhengig av å få tilstrekkelig næring for at kalven skal bli stor nok til fødselen.

Reinens vinterpels er ekstremt tykk og kraftig, og sammenlignet med pelsen til andre hjortedyr har reinen tre ganger så mange dekkhår, med ca 700 hår/cm2 i vinterpelsen. I tillegg har den et lag med underull. Den tykke pelsen isolerer svært effektivt mot vind, nedbør og snøen den ofte ligger på vinterstid. Reinen har 4 dypt kløftende klauver, og disse fungerer som spesialkonstruerte ”truger” slik at det er lettere å gå i dyp snø om vinteren og på myr om sommeren, samt at de er velegna til å grave i snøen med.

Luktesansen er spesielt godt utviklet hos reinen, og duftkjertler brukes i stor grad til kommunikasjon. Den gode luktesansen gjør at dyrene på vinteren kan finne lav, helt ned til 60 cm under snøen.

Reproduksjon

Voksne simler blir normalt drektige hver høst fra de er 1,5 år til de er 12-14 år gamle, men dette kan variere. I Forollhogna er det kjent at 4 måneder gamle simler har blitt befruktet. Bukkene blir også kjønnsmodne når de er 1,5 år, men de må som oftest vente til de er inne i sitt 3-5 leveår før de får delta i paringen.

I slutten av august når konsentrasjonen av kjønnshormoner hos bukkene et nivå som gjør bukkene mer aggressive, og de begynner å se på hverandre som konkurrenter. Brunsten er i gang! Bukkene er nå klare til å forsvare sitt harem av simler mot andre bukker, og legger all sin energi i nettopp dette. Paringen skjer fra midten av september til midten av oktober. Selve paringsakten varer vanligvis ikke mer enn 10 sekunder, og simla står helt i ro under selve akten. Umiddelbart etterpå vil bukken rette oppmerksomheten mot andre potensielle ”beundrerinner” for å få paret seg med flest mulig av dem.

Før simlene kalver på våren, finner de fram til velegnede kalvingsområder. I mange av de norske villreinområdene er dette områder som ligger høyt til fjells i småkupert terreng med bar-flekker. Simlene kalver som regel litt ut i mai etter at de har gått drektig i ca 225 dager (7-8 måneder). Selve kalvingstidspunktet varierer mellom villreinområdene og fra år til år, men tidspunktet er nokså synkronisert mellom simlene i én og samme flokk. Selve kalvingen tar som regel ikke mer enn 15-20 minutter, og etter like lang tid prøver kalvene og komme seg opp på føttene. Etter et par dager er kalven klar til å følge sin mor, og kan da følge henne videre til bedre beiteområder.

Diett

Reinens tilpasning til lav som vinterbeite, er dens mest karakteristiske særtrekk. Lav inneholder mest lettløselige karbohydrater som er god vedlikeholdsmat, men dårlig egnet til vekst pga lite proteiner. Om vinteren foretrekker reinen lavartene gulskinn og kvitkrull, men hvis disse artene ikke er tilgjengelige, kan den også spise andre lavarter, blader og andre planter med lavere næringsverdi. Reinen kan klare seg uten lav, hvis dette ikke er tilgjengelig. Dette har en sett på for eksempel utsatt rein på Sør-Georgia. Her lever reinen utelukkende av gress, da det er svært lite lav på denne øya. Hvis reinen har lav tilgjengelig i matfatet er den avhengig av å beite dette i større eller mindre mengder gjennom hele året. Dette for at mikrobene som bryter ned laven i tarmen ikke skal dø. Et annet spesielt trekk vinterstid, er at reinen kan gnage på gamle gevir som ligger på bakken, eller den kan gnage på andre dyrs gevir. Hvorfor dette skjer, er forskerne ikke sikre på, men en antar at det er for å fylle på med mineraler og næringsstoffer det er lite av i den vanlige vinterdietten.

For å skaffe seg nok proteiner til vekst og forplantning må reinen ha tilgang til grønne planter i tidlig spirefase. Dette finner den der snøen smelter og groen spirer frem om våren og utover forsommeren. Reinen følger den grønne bølgen oppover i fjellet for hele tiden å ha tilgang på de ”ferskeste” plantene, og dermed få i seg mest mulig protein som kan brukes til vekst. Mens reinen er i stand til å fordøye 30-40 % av plantematerialet de spiser om vinteren, er de i stand til å utnytte 70-80 % eller mer av vår-vegetasjonen. Dette gir seg utslag i dyrenes vekst utover sommeren og høsten.

På denne årstiden spiser reinen en rekke ulike urter og blomsterplanter som vokser i fjellet. De kan også beite blader av busker som dvergbjørk (Betula nana) og vier (Salix spp.). Eksempler på slike planter kan være harerug (Bistorta vivipara), smyle (Deschampsia flexuosa) og ulike starrarter. Et annet spesielt fenomen om våren, er at reinen kan være stresset næringsmessig, og derfor kan spise helt ”uvanlig” mat som smågnagere og fugleegg.

Sopp gir viktig næring om høsten. Reinen kan da legge ut på lange vandringer langt ned i bjørkeskogen for å lete etter sopp, og en kan da se rein på plasser en ikke finner dem ellers i året.

Atferd, aktivitetsmønster og leveområder

Områdebruk og flokkatferd

Villreinen har en helt annen områdebruk enn de andre hjortedyrene i Norge. Elg, hjort og rådyr lever hovedsakelig i skog og danner sjelden store flokker. Villreinen derimot, lever i flokker hovedsakelig i høgfjellet. Størrelsen på flokkene kan variere fra noen titalls dyr, til flere hundre dyr i samme flokk. Man antar at villreinens flokkstruktur er en tilpasning til å leve sammen med rovdyr. Det samme ser vi også hos andre arter, f. eks. hos gnu på savannene i Afrika. Jo flere dyr man er i flokken, desto mindre sannsynlig er det å bli drept av rovdyr.

En villreinflokk på flere hundre dyr krever mye mat. Det marginale og ustabile livsgrunnlaget i fjellet krever at villreinen må forflytte seg over store deler av leveområdet. Klima, vegetasjon og geografiske forhold er avgjørende for hvor villreinen finner mat til ulike årstider. I de større villreinområdene i Norge ser vi at sommer- og vinterbeitene fordeler seg over områder med store forskjeller når det gjelder snømengde og mattilgang. Vinterbeitene er ofte områder med lite snø og gode forekomster av lavbeiter, mens vår- og sommerbeitene er områder med tidlig snøsmelting og god tilgang på frodige beiter. Med bakgrunn i dette er det å anta at store og sammenhengende fjellområder er nødvendige for at villreinen skal sikres gode leveforhold i framtida.

Villreinen i Norge lever i hovedsak i to typer flokker. Bukkeflokkene er mindre flokker, fra noen få til ca 100 dyr, bestående i hovedsak av bukker i ulike aldrer. Fostringsflokkene kan bestå av flere hundre dyr i hovedsak kalver, simler og ungdyr.

Bukkeflokkene og fostringsflokkene blander seg om høsten og lever sammen til brunsten er over. Da mister bukkene geviret og status, og trekker sammen i egne bukkeflokker igjen. Bukkeflokkene bruker i større grad randområdene i leveområdet, mens fostringsflokkene bruker sentrale deler av leveområdet. Dette kommer tydeligst frem om våren. Da velger simlene å trekke til sine faste kalvingsområder som ofte er langt til fjells. Her finner de kuperte områder hvor den enkelte simla finner en trygg plass for kalving. Her er den relativt trygg for rovdyr samtidig som den får ro sammen med kalven.

Om våren velger bukkeflokkene en helt annen strategi. Bukkene oppsøker randområdene som først får frodige og næringsrike vårbeiter. Dette medfører at bukkene ofte observeres langt nede i skogen, gjerne tett inntil bebyggelse og veier. Det er overraskende for mange å se villrein så nært bebyggelse og veier, men da må man huske at dette er bukkeflokker med en helt annen terskel for forstyrrelser enn de mer sky fostringsflokkene.

Kulturbæreren

Lenge før våre nordiske ”veidegener” skilte lag fra de gjenværende ”jordbruksgenene” i mellom-Europa, var reinen det viktigste næringsgrunnlaget for våre europeiske stamfedre. Villreinen har vært i Norge siden innlandsisen trakk seg tilbake for ca. 10.000 år siden. Siden den gang har villreinen og nordmannen hatt en tett sammenvevd historie. På samme måte som våre forfedre i Europa var inspirert til å drive jakt og fangst på denne ressursen for 30 000 år siden, så har dette også vært en tradisjon i Norge i lange perioder etter at reinen kom trekkene nordover etter siste istid.

Trusler og utfordringer for fremtiden

De opprinnelige villreinfjell i Norge bestod av 4 store hovedregioner. Det var sannsynligvis stor intern utveksling av dyr innad i disse regionene. I dag er situasjonen en ganske annen. De 4 opprinnelige regionene i Norge er i dag delt inn i 23 mer eller mindre atskilte villreinområder.

Denne oppslittingen skyldes tekniske inngrep og forstyrrelser.

Vi skiller i dag mellom minst fire ulike effekter knyttet til tekniske inngrep og forstyrrelser:

Arealtap som direkte følge av inngrep

Dette er effekter som er direkte knyttet til selve inngrepet og som ofte er av begrenset omfang. Unntakene er tilfeller der det fysiske inngrepet dekker store arealer, eller hvor inngrepet har en barriereskapende effekt. Eksempler på at slike effekter kan være betydningsfulle i forbindelse med villrein er etablering av vannkraftmagasiner i spesielle beiteområder, eller ved at viktige trekkveier endres på grunn av f. eks. et hyttefelt.

Fysiologiske og atferdsmessige reaksjoner hos enkeltindivider

Slike effekter er dokumentert hos en rekke arter og oftest i forbindelse med eksperimentelle undersøkelser der dyr er utsatt for ulike stimuli. Disse effektene er direkte knyttet til en spesifikk forstyrrelse og avtar ofte etter kort tid. Et eksempel på dette er økt forbrenning og redusert tid til matsøk som en følge av menneskelig ferdsel.

Barriereeffekter

Dette er effekter som kan oppstå enten ved store endringer i leveområdet eller ved at det bygges langsgående inngrep som hindrer normale trekk mellom områder. Veger, jernbane, kraftledninger eller oljerørledninger er eksempler på slike inngrep. Redusert utveksling av genetisk materiale, endring i beitebelastning og endra tilgang til viktige sesongbeiter eller viktige habitater (f.eks. kalvingsområder), er biologiske effekter av at det dannes slike barrierer.

Samlede effekter av ulike forstyrrelser og inngrep

Summen av ulike forstyrrelser, inngrep og begrensinger i naturmiljøet omtales ofte som kumulative effekter. De kumulative effektene gir de målbare effektene på villrein i form av redusert vekst, reproduksjon og overlevelse.

Klimaendringer

Snøens egenskaper, is og snømengde vil endres som følge av klimaendringer. Mildere vintre med mer nedbør i form av snø i høgfjellet, vil føre til at tettheten i snøen vil øke og faren for nedising av beiter vil også øke. For villreinen betyr dette at vinterbeitet vil bli vesentlig forverret i enkelte områder.  Varmere sommere fører til økt nedsmelting av is- og snøbreer i fjellet. Dette er viktige områder for villreinen om sommeren hvor den kan avkjøle seg og komme seg vekk fra insektplager. Reduserte is- og snøbreer i fjellet fører dermed til økte forstyrrelser og stress for villreinen. Dette er kun eksempler på effekter av fremtidige klimaendringer.

 

Villreinen er tilpasset snø, kulde og barskt klima i større grad enn våre øvrige hjortedyr. Foto: Johan Trygve Solheim.

Følg villreinen gjennom ett år!

Hør villreinen grynte og snøfte!