Hopp til innhold

Jakt skrantesjuke Villrein Vilthelse

Supermobile jegere i skrantesykens tidsalder

Kunnskap om hjorteviltjegeres bevegelser har blitt aktualisert i forbindelse med utbruddet av den alvorlige skrantesyken (CWD) blant villrein i Nordfjella.

Supermobile jegere i skrantesykens tidsalder
Jegere kommer i kontakt med potensielt smittefarlig materiale fra viltet de feller. Foto: Atle Mysterud, UiO

Det tok tid før tiltak for å hindre spredning kom på plass. Jegere kommer i direkte kontakt med smittsomt materiale som blod, bein og kjøtt. Uten tiltak, eller om jegere ikke følger disse, er det en risiko for smittespredning over lange avstander med mobile jegere. Tidligere studier av jegeres bevegelser har typisk puttet en GPS-sender i sekken i det jegere starter selve jakta. Ingen har sett på hvor jegerne bor i forhold til hvor de jakter. Et arbeid publisert i Nature Human Behaviour har analysert bosettingsmønster til jegere i forhold til viltet de jakter på.

Trekkende jegere

Jegere i dag trenger ikke lenger å bo på samme sted som viltet de jakter på. Omtrent halvparten av jegerne reiste minst til en nabokommune for å jakte. Analyser med utgangspunkt i hjemstedskommune viser at tettheten av jegere er høyere der tettheten av mennesker er høy enn der tettheten av hjortedyret de jakter på er høy. Det var f.eks. en kraftig økning i antallet hjortejegere bosatt på Østlandet, når bestanden av hjort på Vestlandet økte.

Analysene av rådyr viste et annet mønster. Det er mye rådyr der det er mye mennesker, og det er følgelig høy tetthet av både rådyr og rådyrjegere i de samme kommunene. Rådyr er «hverdagsviltet».

Urbane og lokale reinjegere

Reinjegere er ekstra interessante etter utbruddet av skrantesyke i Nordfjella villreinområde. Reinjegere har relativt sett høyere tetthet i byene enn elgjegere og hjortejegere, sannsynligvis fordi reinsjakt er mer eksklusivt, og at flere jegere med høy inntekt bor i byene.

På reinsjakt delte imidlertid jegere seg i to grupper avhengig av eiendomsforhold. På statsallmenning slapp Fjellstyrene i stor grad kun til lokale jegere, mens private terreng i hovedsak solgte jakt til tilreisende jegere. Kontrasten var stor.

Hunder er risikabelt

En risiko for spredning av viltsykdom knytter seg til bruken av hund. Studiet dokumenterte som forventet at få bruker hund på villreinjakt, men nesten alle elgjegere bruker hund. Det er vanlig å belønne hunden med litt kjøtt fra det felte viltet. Prioner, smittestoffet for skrantesyke, kan passere gjennom tarmene på hunder og være smittsomme etterpå, og da kan jeger og hund ha reist til nye områder. Man bør derfor ikke fôre hunden med kjøtt eller bein fra områder med alvorlige viltsykdommer.

Jakter i utlandet

Det er over 5000 jegere registrert i utlandet som jakter i Norge, og jegere i Norge reiser til utlandet i stort omfang. Øverst på lista er Sverige, Polen og Storbritannia. Storbritannia har klare regler for å hindre at skrantesyke skal komme med jegere fra Norge. I Øst-Europa er afrikansk svinepest på frammarsj blant villsvin. Villsvin er et populært jaktobjekt for norske jegere. Det er særdeles viktig at norske jegere følger de tiltak som er iverksatt for å hindre smittespredning.

Gjøre jegerne mer bevisste

Formålet med arbeidet er å øke bevisstheten blant jegere og viltforvaltere. Sjansen for spredning av viltsykdom med jegere er lav, men konsekvensene kan være så store at man må gjøre alt for å minimere risikoen. Opplysning er nødvendig, og holdningsendringer likeså. Med skrantesyke har europeisk viltforvaltning gått inn i en ny og dystrere tidsalder, der det hviler et stort ansvar på jegerne for å hindre spredning.

 

Kilde:

Mysterud, A., Rivrud, I.M., Gundersen, V., Rolandsen, C.M., and Viljugrein, H. The unique spatial ecology of human hunters. Nature Human Behaviour (2020). https://doi.org/10.1038/s41562-020-0836-7