Norges to nasjonale elghundraser

Funn fra boplasser i eldre steinalder i Norden for mer enn 9 000 år siden forteller oss at hunder av spisshundtype har vært veidefolkets første husdyr. De er avbildet på helleristninger med opprettstående ører og halen rullet over ryggen. Ifølge den svenske kynolog Björn von Rosen representerer dette et «stelnad steg i utväcklingen från varg till hund», et uviklingstrinn som er forbundet med et lavt foredlingsnivå innen husdyr og landbruk, og der man ikke bevisst har drevet utvalgsavl på bestemte bruksegenskaper. 1)

Arkeologiske funn viser at deres bruksområde spente over et stort felt. De fungerte som renovasjonsvesen på avfallsdyngene, varslingssentral mot uvedkommende, matreserve i trange tider, pelsdyr med skinn til klær og redskapsmateriale, og som trekkhunder trakk de flyttelasset. De voktet og drev buskapen, og som jakthunder ble de brukt på all slags vilt, men allerede før vår tidsregning var spesialiseringen begynt i Europa.

I de typiske jordbruksområdene på kontinentet avlet man etter hvert frem hunder til spesielle formål som ble selektert ut fra bruksmessige kriterier og som eksteriørmessig skilte seg ut fra urhunden, spisshunden. Resultatet var drivende, støtende og apporterende hunder. Bare i «primitive» utkantstrøk som Norden og Russland overlevde spisshundtypen, for her var det behov for allsidighet.

Hvordan så de ut? Den første vi kjenner til som interesserte seg for noe mer enn nytteverdien av hunder var den observante Trysilpresten Axel Christian Smith som gir oss et innblikk i hvordan hunder i de dype skoger så ut på slutten av 1700-tallet:

«Hunde finnes ikke i hver Gaard. Kun en del Gaardbrugere ere dermed forsynede og nogle Skytter, der boede hen i Fjeldene paa Steder beqvemme til Jagten. Det er næsten af den Aarsag vi underholde Hunde i Trysild. Almindeligt ere de kun af en Art. og kaldes Skogshunde. Det er Hunde afrettede til Dyre og Fugle-Jagt i Skogene. De have korte Halse, smaa Øren, et spids Tryne. Haarene lidet lange og stride. Rumpen opstaaende og krøllet. Koløren jevnlig sort, smudsgraa, mørk eller lys, graa; maadskee en Art lignende Schweitzer-Hunde? De bruges næsten aldrig som Fæhunde. Jægerens Selskab er dem kjærere. De fleste af dem jage baade Dyr og Fugle, dog dersom de ere af bedste Slags, kjere de sig kun efter Dyret; og den færdige Skytter kan af deres Fagter og Adfærd let skjønne om det er en Bjørn, et Elgsdyr eller nogle andre slags Dyr, hvis Spor de trække efter. Saadan en Hund af bedste slags kan være solgt for 20 Rixdaler». 2)

Under den store ulveperioden i Sør-Skandinavia fra ca. 1800 til 1850, sto både «elghunden» og elgen i fare for å bli utryddet, for ulven tok ikke bare elg, men også hunder – den gang som nå. Elgjakten var dessuten kommet ut av kontroll. Skotten Samuel Laing, som kom til Levanger i 1834 og bodde der i ett år, forteller at «Elgen, det største av Europas ville dyr, finnes på to-tre steder (i Norge), men er nu meget sjelden». Uten elg var det heller ikke bruk for «elghunder». 4)

Import av utenlandske raser, som oftest støvere fra kontinentet, truet også «elghundens» eksistens. De ble paret med lokale varianter, og avkommet av slike kombinasjoner jaktet også som støvere. Det fungerer som kjent dårlig på elgjakt. Denne erkjennelsen har nok ligget i bakhodet hos de som skrev den første standarden, og kan forklare hvorfor eksteriørmessige trekk som forbindes med uren rase straffes så strengt i utstillingsringen i dag: lyse øyne, hengende ører, dårlig rullet hale, og brunt – / gult – / eller rødskjær i pelsen. 5)

Fredning av elgen og intensivert ulvejakt ga resultater fra midten av 1800-tallet. Ettersom elgstammen økte i kjerneområdene på Østlandet og i grensetraktene, fulgte behov for flere «elghunder». Slike var det ikke mange igjen av, og man måtte ofte langt av gårde for å finne dem. Noen kom fra Finnmark, andre ble hentet fra våre tre naboland i øst.

Den mest kjente importen er Gamle Bamse Gram som Konsul Jens Gram i Drammen hentet fra Ångermanland i Nord-Sverige i 1865. Denne hunden satte standarden for hvordan en topp løshund skulle fungere i elgskogen. Derfor ble han også benyttet mye i avl. Gamle Bamse Gram var elghundverdens svar på Djengis Khan, en avlsmatador i særklasse som generøst spredte sine gener over hele Østlandet, både med og uten Konsul Grams samtykke, for til hans store ergrelse ble det mange tjuvparringer. Flertallet av dagens gråhunder har ham på stamtavlen.

Norsk elghund grå

Norsk elghund, grå, også kalt gråhund, er den mest internasjonale av de ni elghundrasene. Den finnes på alle fem kontinenter, med størst konsentrasjon i Norden, spesielt i de tre landene der den benyttes til jakt. Finland har flest, med 802 registreringer i 2019, dernest Norge (743) og Sverige (532).

I USA, med over fire millioner etterkommere av norske utvandrere, har rasen bestandig stått sterkt, selv om det er forbudt å bruke den på jakt etter elg. Både nostalgi og rasens sosiale egenskaper gjorde den populær «over there», og det hjalp å bli assosiert med kjente og vellykkede mennesker.  President Hoover fikk en valp fra Norge i 1931, Ronnie av Glitre, betalt av den amerikanske elghundklubben, og gitt som takk for økonomisk bistand til strandede norske sjøfolk i USA etter første verdenskrig.

Registreringstallene steg nå gradvis, og toppen ble nådd i 1974 da The American Kennel Club registrerte hele 9034 Norwegian Elkhounds, mens tilsvarende tall for Norge var bare 681. Siden har interessen dabbet av, og i den senere tid er bare ca. 400 blitt registrert i året. Øvrige land med mer enn en håndfull av rasen er Storbritannia (ca. 50 per år), Irland (ca. 30 per år) og Nederland (ca. 20 per år).

Norsk elghund sort – en kulturarv etter samene

Takket være samene fikk elg- og bjørnejegere tilgang på nytt hundemateriell til elgjakt, både til løs- og bandhundjakt. Hundene varierte i type, noen var lettbygde, andre noe kraftigere. De fleste hadde kort, sort pels. Enkelte hadde stubbhale. Navn som Finnmarkshund og Kalixhund forteller hvor de kom fra. Ankerhunden var en lokal variant som ble utviklet i Halden, og inntar en helt spesiell posisjon i norsk elghundhistorie.

De to fetterne Christian August og Nils Anker, og deres sønner, henholdsvis Johan og Peter Martin Anker var de første som begynte systematisk avl på det vi i dag kjenner som norsk elghund, sort, til daglig kalt svarthund. Andre kjente oppdrettere som bør nevnes er Bengt Løvsjøli, Lierne, Godseier F.M.Treschow, Larvik, Ragnar Baanerud, Roverud og Johs Mustorp, Halden. Etter tilgjengelig fotomateriale å dømme var rasen mer homogen og av relativt høyere kvalitet enn den grå. Dette går tydelig frem av de mer enn hundre år gamle bildene. Flere ville ha gjort det skarpt på dagens utstillinger.

Utstillinger

Den første hundeutstilling i Norden ble arrangert av Norsk Jæger- & Fiskerforening i Christiania (Oslo) i 1877 der bare jakthundrasene «Bjørne- og Elgehunde», «Harehunde» og «Fuglehunde» kunne delta. Dommerne var erfarne jegere som først og fremst var opptatt av type og funksjon. De visste at en hund som så ut som en elghund jaktet som en elghund, og en som så ut som en harehund jaktet som en harehund osv.

Eksteriøret avspeilte bruksegenskapene, og på dette grunnlaget ble rasestandardene skrevet, de som dagens standarder er basert på. De beste jakthundene sto modell, og i utstillingsringen var dommerne innforstått med hundenes meritter, og det var en hard seleksjon. De utypiske ble luket bort. Ofte ble halvparten diskvalifisert, og bare de beste sto igjen. De fleste fikk 2. premie og 3. premie, mens 1. premie var en sjeldenhet.

Elgbestanden økte på slutten av 1800-tallet og dermed også behovet for gode jakthunder. I 1895 utga Christiania Jægerklub første bind av Norsk Jagthundstambog, basert på opplysninger i katalogene fra de tre første utstillinger i Norge, 1877, 1880 og 1887. Den ble siden årlig oppdatert og tilsvarte dagens DogWeb, og ga jegerne mulighet til å avle på gode jaktlinjer.

Etter hvert ble det behov for jegerne å koordinere avlsarbeidet med registreringer og utstillinger, og i 1898 dannet de Norsk Kennel Klub etter mønster av de andre nordiske land. Året etter så Norges første spesialklubb dagens lys. Det var Norsk Dyrehundklubb som dagens Norges Elghundforbund er en videreføring av.

Registreringer

Registreringstallene for elghundrasene etter 1900 gjenspeiler økningen i elgbestanden, men før andre verdenskrig ble ikke alle hunder registrert. Noen oppdrettere syntes ikke det var nødvendig, for det var ikke så vanskelig å selge valper etter foreldre kjent som gode jagere. Dessuten var det dyrt. Når de fleste allikevel ønsket valper etter registrerte foreldre var det fordi de mente at en utstillingspremie, uansett kvalitet, betydde en eksteriørmessig garanti for at hunden ville jakte som en elghund.

Inntil 1949 kunne uregistrerte hunder meldes på til en utstilling, og med minimum 3.premie, ble de registrert i stamboken. Det samme gjaldt for svarthunden fram til 1980. Denne rasen har bestandig vært lillebror, og derfor var det viktig å fange opp så mange ukjente hunder som mulig for å øke genpoolen. Norsk elghund, sort oppfattes som eksotisk utenfor Norden, noe for de spesielt interesserte. Bare i Tyskland, Nederland og USA har enkelte individer blitt registrert fra år til annet.

Jakt og jaktprøver

Da gråhunden og svarthunden ble etablert som egne raser for litt over hundre år siden ble det årlig felt ca. ett tusen elg i Norge. Det var før elgjakten ble en årlig mobilisering i bygdene. Det var en tid da en dyktig elgjeger var noe i likhet med presten eller lensmannen, en person man så opp til. Det gjaldt også hunden hans. Den fikk ofte navn etter eieren, en tradisjon som går tilbake til gamle Bamse Gram. To andre kjente storjagere, begge grå, var Bamse Omsted til godseier Arne Omsted i Solør og Finn Belgum til Knut Belgum, valdrisen som er hovedperson i «Elge-Knut», en roman av Mikkjel Fønhus. 6)

I Norge, Sverige og Finland benyttes den grå mest som løshund eller støkkhund på elg. I Norge er den også populær som bandhund på elg og hjort, mens den sorte brukes bare som bandhund på begge viltarter. I enkelte distrikter på Vestlandet har det inntil nylig vært liten forståelse for bandhundjakt på hjort, men fler og fler har fått øynene opp for hvor effektivt dette er.

Statistikken viser at av de ca. 60 000 jegerne som felte de litt over 30 000 elgene i Norge i fjor, var det flere som brukte hund enn de ca. 50 000 som felte godt over 40 000 hjort. I resten av verden er den grå kjent som utmerket familiehund og turkamerat, og deltar på utstillinger, i lydighet og agility, men ikke på jakt, bortsett fra noen få i Canada (elg) og på New Zealand (villsvin, hjort, kenguru og kaniner).

En løshund jakter, som navnet sier, løs. Hunden bør ha raske og effektive søksturer, ikke så korte at elgen blir vâr jegeren og støkkes, og ikke for lange, slik at den bare jakter for seg selv. Det ideelle er at den får elgen til å stå i uttaket, men resultatet er aldri gitt, for det er store individuelle forskjeller både på hund og losdyr. Hvis den går på for hardt, drar bare elgen av gårde.

Målet skal være godt hørbart og lostakten høy, kort sagt skal hunden bråke og distrahere elgen så mye at jegeren ubemerket kan komme til skuddsjanse etter å ha sjekket at det er riktig dyr. Hvis ikke, er det nyttig å ha trent innkalling. Dersom losdyret stikker av gårde før skudd blir løsnet (ikke på jaktprøve), skal hunden taust følge etter og prøve å stoppe dyret. For liten interesse i å følge etter er en stor feil, men for stor påholdenhet regnes heller ikke som ideelt, for da står man lett i beit for hund.

På det punktet avviker idealet fra gamle dager, den gang elgbestanden var liten og terrengene store. Da faren min jaktet med børsemaker Ferdinand Sveberg fra Elverum i 1928, hadde de rett til ett dyr i et terreng som strakte seg fra Elverum til Rena, totalt ca. 300 000 mål. 7)

Det noen kaller jaktidiot i dag, en langjager som aldri gir seg, ville den gang vært et hedersnavn, men tidene forandrer seg. Dagens prøveregler er tuftet på praktisk jakt i relativt små terreng med stor elgbestand.

Bandhund, ledhund og lurhund, kjært barn har mange navn, og navnet gjenspeiler jaktformen. En utbredt misforståelse, til og med blant noen elgjegere, er at bandhund er identisk med sporhund. Det er feil. Selvfølgelig må den kunne spore, men ikke slavisk som en dachshund, for da vil elgen eller hjorten bare trekke unna. En bandhund skal føres mot vinden eller i sidevind for om mulig få overvær av dyret, og kroppsspråket skal være så lett å lese at jegeren kan se når det er elg eller hjort i nærheten. Den skal på en stille og effektiv måte lokalisere dyret og føre jegeren frem til denne ved å utnytte terrenget og alle sine sanser.

For at jakten skal lykkes må både hund og fører ta seg frem uten å lage støy. Hunden må være helt taus både under opptrekket og når den ser eller hører dyret, og må ikke dra så hardt i bandet at den peser eller hoster. Den lydløse jakten kalles denne jaktformen.

Svarthunden og gråhunden er like gode som bandhunder. Hva man foretrekker kommer an på personlig smak. Svarthunden ble tidligere brukt til begge typer jakt, men er de siste 80-90 år blitt renavlet som bandhund, og brukes både på elg- og hjortejakt. Størst utbredelse har den i Trøndelag og på Vestlandet, der mesteparten av årskvoten på ca. 40 000 hjort blir felt.

Allerede på Renautstillingen i 1901 foreslo Louis Saxlund at klubben skulle forsøke å avholde prøver med ledhund, en jaktform som hadde lange tradisjoner i Østerdalen., men ettersom de bare kunne holdes i jakttiden, som varte i fem dager, var ingen villige til å kaste bort tid på det. Derfor varte det helt til 1916 før Bratsberg Amts JFF (Telemark) tok initiativet til å arrangere en prøve, nå for løshunder.

Det måtte bli en todagersprøve, for en god elghund skulle jo kunne jakte flere dager i trekk! Seks timer hver dag. Bare fem hadde meldt seg på, og fire av disse trakk seg. Gråhunden Fin til Tov Olsen Deildkaasa fra Sauland, som var eneste deltager, ble innstilt til ærespremie av dommer godseier F. M. Treschow, som også hadde stilt prøveterreng til disposisjon.

Så gikk det 31 år før eksperimentet ble gjentatt, denne gang i Nordre Vang almenning som to av Norsk Dyrehundklubs styremedlemmer, Sven Mjærum og Erik V. Enberg hadde leid høsten 1948. Klubben sto som arrangør av løshundprøven. Ingen av de seks påmeldte grå elghundene ble godkjent. Den første bandhundprøven ble arrangert av Trøndelag.  Elghundklubb i 1954. Først da det ble åpnet for prøver utenom jakttiden skjøt deltagelsen i været.

Det ble gjevt å oppnå premie på jaktprøve, og snart kom kravet om at dette måtte bli obligatorisk for utstillingschampionat. I begynnelsen holdt det med en 3.premie, senere kom kravet om en 1. premie, og i dag kreves et godkjent jaktchampionat.

En viktig milepæl i elghundens historie i Norge var innføringen av jaktchampionatet i 1964. Før endagsprøver kom på terminlisten på slutten av 60-tallet var kravet to førstepremier – det vil si fire dager i skogen – enten som løshund eller bandhund. I dag må hunden ha tre førstepremier og like mange dager i skogen som tidligere, derav minst én todagers, noe Norske Elghund-klubbers Forbund hele tiden har holdt fast ved som en kvalitetssikring av jaktegenskapene.

Kravet om minst to «Very Good» på utstilling ivaretar den norske tradisjonen om at et godt eksteriør reflekterer gode jaktegenskaper, dette i motsetning til Sverige og Finland som har gått for en lightversjon av jaktchampionat, både med færre prøvedager og senket krav til eksteriøret. Det arrangeres ikke todagersprøver, og det holder med tre endags, og to «Good» på utstilling.

I Finland arrangeres tre ganger så mange løshundprøver som løs- og bandhundprøver til sammen i Norge, selv om elghundpopulasjonen er omtrent like stor i de to landene. Det kan være flere årsaker til det, bl.a. at det koster mye mindre å delta i Finland.

Har så våre to elghundraser blitt bedre jakthunder de siste hundre år? Statistisk sett er svaret ja, og personlig er jeg overbevist om det, selv om det er umulig å bevise, for forholdene den gang og i dag er svært forskjellige. Det avles stort sett bare på jaktmeriterte foreldre, og bra er det, men dessverre har antall individer som brukes i avl sunket de siste tretti årene, så genpoolen har minket.

Hvor er det blitt av de mannevonde bikkjene som ikke tillot noen å komme bort til fallet, bortsett fra eieren? Elghunder står ikke lenger bundet til en låvevegg mesteparten av året, de er blitt sosialisert og har lært å omgås folk på en helt annen måte enn tidligere. Før hevdet jegere at sinte elghunder var gode løshunder. Overraskelsen var stor da det viste seg at omgjengelige hunder fungerte bedre i skogen, uten at de derved hadde mistet jaktlysten og den sterke personligheten, som er så typisk.

Begge raser er kjent som utmerkede familiehunder, men de er først og fremst jakthunder.

 

Kilder:

1) Ralf Campbell, Elghunden fra steinalder til utstillingsalder, Hundesport 9-1972.

2) Axel Christian Smith, Topografisk Journal for Norge 1797.

3) Llewellen Lloyd, Field Sports of the North of Europe, Henry Colburn and Richard Bentley, London 1830.

4) Samuel Laing, Journal of a residence in Norway during the years 1834, 1835 and 1836, Longman, Orme, Brown, Green and Longmans, London 1837.

5) De Nordiske Spidshunde, ved Norsk Kennel Klub og Norsk Dyrehundklub, Kristiania, W. C. Fabritius & Sønner A/S 1910.

6) Mikkjel Fønhus, Elg, «Valdres» 7/10-1983.

7) Tore Fossum, «Ferdinand Sveberg, en kjent skytter og børsemaker i Elverum», Alfarheim, Årbok for Elverum historielag 1988

 

Om forfatteren:

Ralf Campbell bor på Ski, er gift med Lisbeth og vokste opp med norsk elghund, grå. Han har jaktet elg hvert år siden 1957 og er dommer både på løshundprøver, bandhundprøver og utstillinger. Ralf driver et lite oppdrett, mest til eget bruk, særlig opptatt av å bevare rasens gode jaktegenskaper og eksteriør.