Integrert forvaltning av skog og elg

Tekst: Christina Skarpe, professor i anvendt økologi Karen Marie Mathisen, postdoktor, avdeling for anvendt økologi, Høgskolen i Hedmark.

Å telle uskadde stammer

I norske skoger er det få små furutrær som ikke er beita på av elg. Fra skogbrukerens synspunkt, er en furu som har tapt så mye barmasse at veksten er redusert, å anse som skadet. Selv om furua kompenserer for beite ved å produsere lengre skudd og kanskje større nåler enn de som ble fjernet ved beiting, så minker produksjonen av furubar selv ved moderat beitetrykk. Dette er tydelig på lavere boniteter, hvor veksten blir mer redusert ved beiting enn på høyere boniteter. Skadenivåene kan derfor være høyere ved lavere boniteter, selv om elgen beiter generelt mindre her enn i mer hurtigvoksende skog. Hvis et furutre mister mer enn en viss andel av sidegreinene i beitehøyde (0,5-3m), blir veksten redusert, og treet kan klassifiseres som «skadet ». I henhold til Solbraas veiledning i beitetaksering, bør dette nivået ikke være høyere enn 60 % for et enkelt tre. Andre typer skader, som toppskuddsbeite, toppbrekk eller barkgnag, fører til redusert tømmerkvalitet. Disse trærne ansees som skadet for skogbrukeren, men de kan være veldig interessante for elgen (se neste avsnitt). En fornuftig skogeier vil derfor la skada trær stå, men telle de uskadde stammene.

Elgen gjenbeiter

I vinterområdene beiter elgen først på de mest prefererte artene, som vier, selje, rogn og osp. Når favorittmaten er spist opp, velger elgen områder med mye tilgjengelig ungfuru. Mesteparten av maten finnes i ungskog, hvor elgen foretrekker å beite på trær som har blitt beita på før, framfor trær som ikke er påvirka av beiting. Faktisk øker beitepresset (% beita av tilgjengelig kvist) med hvor påvirket treet er fra tidligere beiting. Det vil si at det treet som er skadet for skogbrukeren, er attraktivt for elgen. I tillegg foretrekker elgen å beite på voksne trær, framfor ungfuru. Hogstavfall og vindfall er dermed attraktivt.

Integrert forvaltning av elg og skog

Det har vist seg å være vanskelig å redusere elgbestanden ved jakt slik at det samsvarer med en bærekraftig beitebelastning for skogbruket i vinterområdene. I områder som har veldig tett elgbestand og lav naturlig fôrtilgang kan det fortsatt vare nødvendig å redusere bestanden hvis beitet skal baseres på naturlig fôr. Man kan også øke den naturlige fôrtilgangen ved hjelp av tiltak i skogbruket. For å unngå skader på ung uskadd furu, kan man produsere fôr som er mer attraktivt for elgen, som fôr på beita eller skadde trær eller fôr fra eldre trær. Høyskolen i Hedmark tester nå ut dette i et eksperiment på landskapsskala i tre områder på 50-60 km2 hver, i samarbeid med Statskog og private grunneiere. I halvparten av hvert område drives skogbruk som vanlig og fungerer som kontroll, mens den andre halvparten er et eksperimentområde hvor skogbruket er tilrettelagt for å øke produksjonen av elgfôr.

Tidligere studier har vist at ungskogbestand med høy tetthet av furutrær gir også høyere tetthet av og høyere andel uskadde treer. Vi bruker derfor intensiv markberedning for å etablere tette furubestand, som gir både mer fôr til elgen og forhåpentligvis flere uskadde furustammer for skogbruket. På grunn av elgens preferanse for beita trær, blir beitetrykket veldig ujevnt fordelt i sånne bestand, med mange trær som er hardt beita, og andre som knapt er rørt.

Når bestandet har blitt eldre, og det er på tide med ungskogspleie, kan denne ujevne fordelinga av beitet utnyttes til beste for både skogbruker og elg. Uskadde trær former det fremtidige bestandet. Hardt beita trær kan stå igjen som elgfôr. Trær som skal avstandsreguleres, kappes ved 1.0-1.5 m høyde (toppkapping), slik at det fortsatt er greiner under kuttstedet som kan produsere fôr. Skadde trær er attraktive for elgen på samme måte som beita trær. Disse trærne vil da fortsette å produsere fôr til elgen inntil de skygges ut og dør. Elgen vil derfor foretrekke toppkappa og beita trær, som vil lede beitet vekk fra de uskadde stammene. Denne metoden har blitt testet av noen norske grunneiere, og ved forsøk i Sverige.

I tillegg vil vi produsere elgfôr ved tynning og slutthogster. Hogstavfall kan gi mye elgmat hvis det blir tilrettelagt slik at det gir bitemotstand og ikke snør ned. Topper må derfor reises, og greiner legges i haug. Tidligere forsøk i samarbeid med Glommen skogeierforening viser at bare en liten andel av hogstavfallet blir utnyttet av elgen. Med store avvirkningsarealer blir det allikevel mye elgmat av dette.

Langsiktig fôrproduksjon

Dette systemet for fôrproduksjon er småskala og dynamisk, da behandlede bestand vil produsere mye fôr en viss periode. Så det forutsetter en jevn rotasjon av hogst og reetablering, for å vedlikeholde fôrproduksjonen i landskapet. Ettersom fôrproduksjonen er på liten skala og dynamisk, ligner det på naturlig elgfôrproduksjon. Det vil neppe føre til store ansamlinger av elg som kan gjøre skade på omkringliggende bestand. I tillegg til tiltak i skogbruket ser vi det som hensiktsmessig å utvide skogsbilveienes kantsoner til fôrproduksjon og å ta vare på løv i strand – og kantsoner.

Kostnader

Ekstra tiltak for å produsere mer elgfôr har en kostnad, men samtidig inntekter ved reduserte beiteskader og jakt. Selv om det antas at kostnaden er moderat, er dette ennå usikkert, og et av formålene med prosjektet er å få bedre oversikt over kostnadene. Tette bestand og toppkapping produserer elgfôr over mange år, men hvor mye fôrtilgangen skal økes, må bestemmes i henhold til forvaltningsmålene. Tiltakene kan bidra til å øke tettheten av uskadde stammer pr. arealenhet ved konstant elgtetthet, eller til å øke elgtettheten uten å redusere tettheten av uskadde stammer.

REFERANSER
Bergström, R. & Bergqvist, G. 2009. Viltvård i skogslandskapet. I Bergqvist, G., Bergström, R., von Essen, C., Jensen, P-E., Karlsson, B. & Widemo, F. Viltvårdsboken. Jägareförbundet. Sid 38 – 63.

Solbraa, K. 2008. Elgbeitetaksering – veiledning og forslag til standard. Skogsbrukets kursinstitutt.

van Beest, F.M., Mysterud, A., Loe, L.E. & Milner, J.M. 2010. Forage quantity, quality and depletion as scaledependent mechanisms driving habitat selection of a large browsing herbivore. Journal of Animal Ecology 79: 910-922

Wallgren, M., Bergström, R., Bergqvist, G. & Olsson, M. 2013. Spatial distribution of browsing and tree damage by moose un young pine forests, with implications for the forest industry. Forest Ecology and Management 305: 229-238

Wam, H.K. & Hofstad, O. 2007. Taking timber browsing damage into account: A density dependent matrix for the optimal harvest of moose in Scandinavia. Ecological Economics 62: 45 – 55