Hjorteviltforvaltning i Storbritannia

Artikkelen er tidligere publisert i Hjorteviltet 2015. 

Land og forvaltning

Det er ingen samlet viltforvaltning eller viltlovgivning på De Britiske Øyer.

England, Wales og Skottland utgjør Storbritannia, samtidig som Nord-Irland også inngår i United Kingdom, og resten av øya Irland utgjør den Irske Republikk, til sammen De Britiske Øyer. Lovverket er splittet på bestemmelser om våpen, andre lover om jakttider, og andre om naturforvaltning og biologisk mangfold.  Jaktretten er imidlertid alle steder en del av eiendomsretten til grunn.

Eiendomsstrukturen i The Highlands i Skottland, med store private eiendommer på størrelse med norske allmenninger, og med store statskogarealer (Forestry Commission, med driftsselskapet ForestEnterprise) i resten av England, har lagt grunnlaget for en aktiv bestandsbasert forvaltning i disse områdene.  Ja, i deler av Skottland er utnyttelsen av jakten den viktigste avkastningen og sysselsettingen i området.  I hjortedistriktene i Skottland er det antatt at det er utarbeidet forvaltningsplaner /bestandsplaner eller driftsplaner, for å bruke norske uttrykk, på 90 % av arealene.  Viltforvaltningen både på den enkelte eiendom og for større områder som samarbeider er bygget på interesse og frivillighet.  Det er slikt frivillig samarbeid som har gitt grunnlaget for de forskjellige «societies» innen hjorteviltforvaltningen (The Scottish Deer Society, The British Deer Society, The Deer Initiative, osv).

I Skottland har de også fått et sterkt juridisk virkemiddel. Dersom hjortebestanden er så stor i et område at det går ut over dyrevelferd, biologisk mangfold og skogbruk, kan The Scottish Deer Society (nå det halv-offentlige organet Scottish Natural Heritage) pålegge avskytning av mer hjort, og hvis det ikke blir gjennomført, engasjere skyttere til å forestå nedskytningen til grunneiers kostnad; lønn, kjøretøyer osv. Riset bak speilet har vært brukt i et land hvor myndighetene ellers i liten grad har grepet inn og styrt viltforvaltningen.

Viltarter

Siden jakten på hjorteviltet ikke er underlagt noen ordning med fellingstillatelse og kvoter, foreligger heller ingen samlet avskytningsstatistikk.  Det hele er basert på oppgaver fra større forvaltningsområder, lokale bestandstakseringer og regionale tellinger for hjort i høylandet.  Utbredelseskarter for de enkelte artene følger samme opplegget som for hekkefuglkartene her til lands.

Hjorten har de siste par århundrene først og fremst vært knyttet til Skottland og høylandet og myrområdene lengst sørvest i England.  Den skotske hjorten regnes som en egen underart, Cervus elaphus scoticus, som er ansett å være i nær slekt med den norske hjorten. Ja, så nær at zoologer tidligere i forrige århundre spekulerte på om den norske hjorten hadde sin opprinnelse ved at vikingene skulle ha tatt med seg hjort hjem til Norge.  Så er ikke tilfellet.

I Sør-England har det vært satt ut hjort fra Sentral-Europa og Karpatene.  Etableringene har dels skjedd ved direkte utsettinger, dels ved at dyr har rømt fra parker og innhegninger. Bare i Spania skytes det mer hjort enn på De Britiske Øyer.  Den siste oppgave jeg har sett går på at det totalt felles over 80 000 hjort årlig.

I diskusjoner om overbeite og hindret gjenvekst av opprinnelig skog trekkes ofte bestanden på anslagsvis 350 000 hjort frem, mens man forbigår at det beiter 4 millioner sau i de samme områdene.

Rådyret hadde også sitt kjerneområde i Skottland, men i dag finnes det antagelig like mye rådyr i England.  Også her delvis et resultat av utsettinger av dyr fra andre områder i Europa.  Lenge ble rådyr sett på som et skadedyr som kunne bekjempes med snarer og haglgevær.  I dag har mange britiske jegere begynt å interessere seg for «Stalking», altså riflejakt etter hjortevilt, samtidig som kontinentale bukkejegere betaler godt for bukkejakt i England, fordi det sammen med Skåne og Ungarn kan oppvise de beste jakttrofeene.  Det årlige jaktuttaket er oppgitt til ca. 110 000 felte rådyr.

Dåhjorten ble antakelig introdusert av romerne, men først på 1000-tallet ble det et populært vilt i de mange dyreparkene som hoff og adelsfolk hadde i England.  Dåhjorten finnes i mange distrikter unntatt i høylandet i Skottland, og med ca. 64 000 skutte dyr per år er Storbritannia det landet hvor det felles flest i hele Europa. I tillegg kommer mer enn 2 000 felte dyr i den Irske Republikk.   Som de andre ikke-territoriehevdende artene, hjort, sika og muntjac, danner dåhjorten enkelte steder ekstremt tette bestander, og opptrer som regulære flokkdyr. Sikahjorten ble første gang introdusert fra Japan for 150 år siden, og det har blitt fulgt opp med nye utsettinger.  Hovedutbredelsesområdet er Skottland, den Irske Republikk og noen områder ned mot den engelske kanal.

Sikahjorten har rykte på seg for å være årsak til store skader i kommersielt skogbruk.  I de senere årene har man sett at den i stort omfang hybridiserer med den skotske hjorten,som har en kroppsstørrelse mer lik sika enn hjort i andre områder.  Det felles mer enn 10 000 sikahjort i Skottland, og et ukjent antall i Irland.  Irland har for øvrig hverken rådyr eller muntjac. Bestandsestimatene går på ca. 25 000 sikahjort i begge land.

Ja, jeg skriver bevisst «estimater».  Det legges ned en betydelig arbeidsinnsats i møkktellinger i alle statsskogene. Resultatene gir trender i bestandsutviklingen og muligheter til å sammenligne mellom distrikter og forskjellige boniterer, men dette er alt for upresise opplysninger til å være et godt styringsverktøy for å avgjøre passende avskytning det enkelte år og innen det enkelte revir.  I de åpne høylandsområdene i Skottland er derimot totaltellinger av bestanden som i våre villreinområder  et nyttig styringsverktøy i bestandsforvaltningen.

Muntjac, eller Reeves Muntjac for å være korrekt, er den minste av mange asiatiske muntjac-arter. Den stammer opprinnelig fra sentral-Kina, og ble satt ut i en park for mer enn 100 år siden.  Nå har den spredd seg til det meste av Sør-England, fra parker og kirkegårder til lauv- og barskoger.  Her kan bestanden bli svært tette og dyrene kan ha god kondisjon, hvor rådyrene i de samme områdene taper i kondisjon i konkurranse med den lille fetteren.   Muntjacen mestrer imidlertid ikke vintrene lenger nord da den ennå ikke helt har tilpasset reprodukssjonsyklusen til våre årstider.  Den kan få et lam hver syvende måned, og da er det ikke alltid det går så godt.  Mange hevder at muntijac i dag er den mest tallrike hjorteviltarten i England.  Offisielle anslag/fellingsstatistikk angir rundt 25 000 felte dyr hvert år.

Den siste av de innførte artene med noe utbredelse er det lille kinesiske vannrådyret, som holder til mest i våtmarker og på dyrket mark i Norfolk, og hvor det blir felt ca. 2 000 dyr hvert år.  Mange av disse blir felt av tilreisende trofejegere.

I Skottland og på øyene utenfor finnes det lokale bestander av villsau (mest kjent er den lille Saoy-sauen), forvillete geiter, mens det flere steder i Sør-England og Wales etter rømninger har etablert seg bestander av villsvin.

Jaktuttrykk

Forenklet kan man skille mellom «shoot» som betyr klappjakt, «a shoot» – en klappjakt. «Beater» – driver.  «Gun» – skytter på klappjakt, altså en klappjakt med fem skyttere – «five guns».  «Rough shooting) – blandet støkkjakt, med eller uten hund, støtende eller stående.Det felte viltet fra en klappjakt regnes i «brace» som betyr par, siden man henger de opp to og to. Dette er uttrykk som er knyttet til småviltjakt og som ikke brukes i tilknytning til jakt på hjortevilt.

«Stalking» er benevnelsen på all hjorteviltjakt, helst smygjakt, men også om den foregår fra faste poster. Det er ingen  bruk av losende hunder under denne jakten.

«Hunt» derimot er jakt med hunder, gjerne et helt kobbel.  Slik vi kjenner fra den engelske revejakten – «To ride at hounds».  Inntil for få år siden ble jaktformen også praktisert for hjort i etbegrenset område i Sørvest-England(Hunting to hounds).  Hjortene ble her avlivet med lang kniv «Hirschfängere», ikke skytevåpen. En annen benevnelse på jaktformen er «par-force». Den blir til mitt kjennskap i dag bare praktisert i Frankrike og enkelte delstater i USA.

Jakttider

Fastsettelse av jakttider har ofte like mye å gjøre med tradisjon og hensynet til jegeren som til viltet, biologien eller den rasjonelle høstingen av en ressurs. Engelskmennene har tradisjon for lange jakttider, men samtidig at hanndyrene skal skytes når de har attråverdige trofeer.

Resultatet er som følger:

Art	Kjønn	England, Wales og Nord Irland	Skottland
Hjort, dåhjort	Hjort	1. aug – 30. april	1. juli  – 20. okt
og Sika (samme)	Kolle	1. nov – 31. mars	21. okt – 15. feb
Rådyr	Bukk	1. apr – 31. okt	1. april  – 20. okt
	Rå/geit	1. nov –31- mar	21. okt  – 31. mar
Muntjac		Hele året

 

Som du ser er det bare i perioden 16. februar til 30. juni at det ikke er hjortejakt i Skottland, men på søknad gis det også tillatelse til å jakte i den perioden, hvis ikke ønsket avskytning er gjennomført i ordinær jakttid

Som jaktgjest vil du oppleve at det ikke jaktes på søndager.  Det er ikke fordi engelsmenn er spesielt religiøse, men fordi yrkesjegerne ønsker en fast fridag, og det er en del av dere arbeidsavtale.

De lange jakttidene ser enkelte steder ut til å kunne ha betydelige atferdsmessige konsekvenser for viltet, som igjen vanskeliggjør en effektiv beskatning.   I store utmarksområder med lite menneskelig ferdsel og biltrafikk utgjør de faste jegerne og deres aktivitet nesten den eneste kontakten viltet har med folk gjennom hele året.  All menneskelige kontakt oppleves derfor som potensielt farlig, og viltet legger seg til en skyhet deretter.  Det er annerledes der viltet stadig har kontakt med folk, og de fleste har fredelige hensikter. Her kan beskatningen gjennomføres uten at viltet blir mer sky gjennom en lang jaktsesong.

Ammunisjonskravene

I Skottland er det tillatt å bruke .222 til rådyr, og minst kaliber .240 (6 mm) på annet hjortevilt. I de øvrige delene av De Britiske Øyer er minstekravet  .240.  Hagle tillates til skadebekjempelse i spesielle situasjoner, men da med krav om urimelig grove hagl.  For de minste småviltartene er det derimot tillatt med, og svært populært, å bruke luftgevær. Lyddemperen kom tidlig til England, og da som et arbeidsmiljøtiltak for yrkesjegere. Det er ingen krav til skyteprøve fra myndighetens side, derimot er skytetrening en viktig del i den frivillige jegeropplæringen, og jaktgjester blir gjerne avkrevet en skytetest før man får slippe til på jakt (tre skudd innen for 10 cm på 100 m med anlegg).

Det er også et krav om ansvarsforsikring for å gå på jakt.  Tredjepartsansvaret er så høyt som 10 millioner £.  Ta det rolig.  Det ordnes greit gjennom medlemskap i BASC (British Association for Shooting and Conservation) eller en annen frivillig organisasjon, og da for en billig penge.  Vi fikk en lovhjemmel for å pålegge jegerforsikring her i landet med Viltloven av 1982, men det har aldri blitt satt i verk, i motsetning til i våre naboland.

Det er ingen spesielle natt-jakt-begrensninger, og i situasjoner med viltskader gis det rundhåndet tillatelser til yrkesjegere for nattjakt med lys.  Ja, de samme yrkesjegerne forstår ikke hvordan vi i Norge kan klare å beskatte rødreven uten adgang til «lamping», altså å skyte med hjelp av lykt og lyskaster.

Viltkjøtt -«venison»

Omsetning av kjøttet fra hjorteviltet (på engelsk venison) står sentralt i viltforvaltningen.  Det er antatt at mer enn 70 % av det vilt som skytes i Skottland omsettes gjennom vanlige salgskanaler, mye til eksport.  I det siste har en større andel blitt bearbeidet og solgt som ferdige porsjonsdeler innenlands.  Alle som skal levere viltslakt må ha gjennomgått kurs for «kompetent jeger».  Kursingen skjer enten gjennom separate kurs i regi av DEFRA (Department for Environment Food & Rural Affairs), eller som en del av den frivillige jegeropplæringen i DMQ I eller DMQ II  (Deer Management Qualification), med krav om oppfølging hvert femte år.

Viltskader

Flere omfattende prosjekter har kartlagt omfang og årsaker til trafikkpåkjørsler av vilt. Grundige rapporter og publikasjoner gir imidlertid ikke særlig mange andre forslag til tiltak enn det som har kommet frem her til lands eller andre steder i Europa.

Det er ingen erstatnings- eller kompensasjonsordninger for viltskader i jord- og skogbruket. For en tid tilbake gikk diskusjonen høyt om intensivt beite av rådyr og muntjac førte til en reduksjon i blomstringen og forekomsten av enkelte planter og dermed bidro til å redusere det biologiske mangfoldet fordi insekter og sangfugler fikk redusert sitt livsgrunnlag. Den diskusjonen synes å ha stilnet.

Nyttige nett-adresser

Det er en hel rekke frivillige eller halvoffentlige organisasjoner og institusjoner med oppgaver innen hjorteviltforvaltningen som har lagt ut mye godt informasjons- og veiledningsmateriell på sine hjemmesider. Her følger de viktigste:

• The British Deer Society
• The Deer Initiative, arbeider bl.a. med forvaltningsplaner I England og Wales
• Scottish Natural Heritage, slått sammen med Scottish Deer Society
• Hjorteforvaltningssidene fra tidligere SDC 
• British Deer Farmers Association
• Natural England er en offentlig tjeneste med bl.a. forskning og veiledning om vilt og biologisk mangfold
• Game and Wildlife Conservation Trust (sentral når det gjelder småvilt)
• British Association for Shooting and Conservation, bl.a. jegeropplæring og forsikring