Hopp til innhold

Forskning Hjort

Hjorten i det norske kulturlandskapet: arealbruk, bærekraft og næring

Hjorten i det norske kulturlandskapet: arealbruk, bærekraft og næring
GPS-merking av hjort har gitt forskere gode muligheter til å studere hjortens arealbruk (Foto: Johan Trygve Solheim) GPS-merking av hjort har gitt forskere gode muligheter til å studere hjortens arealbruk (Foto: Johan Trygve Solheim)

Hjorteviltportalen publiserer sammendrag av forskningsrapporter som er nyttig å kjenne til for alle som ønsker oppdatert kunnskap om elg, hjort, rådyr og villrein.

Sammendrag

Rapporten i fullversjon, 81 sider

Bakgrunnen for prosjektet er den raske økningen i hjortestammen, og det økte behovet i forvaltningen for kunnskap om (1) arealbruk, (2) økologisk bærekraft og (3) muligheter og begrensninger for økt næringsmessig utnyttelse av hjorten. Vi mangler kunnskaper om regionale variasjoner i trekkmønster og om areal- og habitatbruk mer generelt. Med GPS-teknologien har det åpnet seg muligheter for å studere arealbruk til store dyr på et helt annet detaljnivå enn tidligere. Det er velkjent at hjorten lokalt kan gjøre store ødeleggelser på innmark. Fokuset har vært på hjortens skade på innmark, men få har fokusert på hvor viktig innmarka og endringer i landbruksproduksjon er for hjorten. Bygger vi opp en hjortestamme som er avhengig av ”kunstig åndedrett” fra beiting på innmark? Hva er tilstanden til de naturlige beitene? Vi mangler sentrale kunnskaper om de økologiske konsekvensene av dagens utvikling i hjortestammen. En viktig del av prosjektet er også elementet av næringsutvikling. Hvordan kan en grunneier balansere jaktinntekter og beiteskader i et system med sesongmessig trekkende hjort? Hvor mye utnytter grunneierne hjorten til næring, og hvilke faktorer begrenser en høyere utnyttelses-grad? Hva etterlyser jegere av tilrettelegging og jakttilbud?

Variasjon i hvor mange som trekker

Prosjektet har gjennom merking av over 500 hjort med GPS-halsbånd bidratt til et unikt kunnskapsløft. Av totalt 181 GPS-merkede dyr som var tilgjengelig for klassifisering var hele 133 (72 %) trekkdyr. Totalt 51 (28 %) var stasjonære. Andelen koller som trakk varierte fra 38 % i Hordaland til 100 % i Hedmark. Av trekkdyra var det 78 % koller, mens andelen koller hos stasjonære dyr var 88 %. I snitt er trekket 24,6 km langt, målt i luftlinje mellom sentrum av vinter- og sommerområder, men varierer fra et par kilometer og opp til over 100 km. De fleste

Når skjer trekkene?

Hjorten starter trekket om våren rundt 8. mai, men datoen varierte mellom 4. april og 15. juli. Høsttrekket skjer oftest rundt 15. september, men det er også om høsten stor variasjon mellom når dyra starter trekket. Varigheten av både vår- og høsttrekket for hvert enkelt dyr er oftest bare 1 til 2 dager, men noen dyr bruker betraktelig lengre tid, noe som trekker opp gjennomsnittet. Om våren brukte hjorten i gjennomsnitt 5 dager, men helt opptil 48 dager på trekk ble registrert. Om høsten trekker de fleste dyra raskt tilbake til vinterområdet, men det er også der stor variasjon mellom individer. Trekkmønsteret var stabilt fra et år til det neste.

Trekk og plantefenologi

Det er velkjent at snø om høsten er en sentral drivkraft for at hjorten ikke kan overvintre i mange høyereliggende områder. Hvorfor hjorten trekker oppover om sommeren er langt mindre opplagt. ”Plantefenologihypotesen” er sentral for å forklare trekkatferd hos store beitedyr om våren. Fenologi er en betegnelse på plantenes vekststadium over tid, og generelt sett har unge, nyspirte planter (særlig gras) høyere kvalitet enn eldre planter. Beitedyr som oppsøker steder med frisk beite vil få mer energi og protein til vekst og reproduksjon. Våre analyser støtter hovedtrekkene i plantefenologihypotesen. Det var flere dyr som trakk når tilgjengeligheten av høyereliggende områder på landskapsskala (innen en kommune) økte. Vi har utviklet hypotesen videre, for bedre å tallfeste hvor nøyaktig hjorten følger plantefenologien i en høydegradient.

«Surfer» eller «hopper» hjorten?

Vi kan skille mellom hjort som «surfer» på den grønne bølge, dvs. som følger toppen i plantevekst på vei til sommerområdet, fra de som «hopper» raskt fra vinter- til sommerområdet. Målinger av plantevekst fra satellitt (NDVI) gjorde det mulig å teste hypotesen. Trekktidspunktet støtter igjen opp om plantefenologihypotesen. De fleste dyra (114 av 133) forlot et vinterområde ved avtagende plantevekst og ankom et sommerområde med tiltagende plantevekst. Men trekket skjedde mye raskere enn vårens forflytning i landskapet. Trekket tok ofte bare noen få dager og skjedde med en hastighet av 8,9 til 67 km per dag avhengig av studieområde. Til sammenligning var vårens hastighet mye langsommere og varierte mellom 0,5 til 5,1 km per dag. Dyras hastighet var altså mellom 2 og 79 ganger raskere enn vårens frammarsj.

Trekk og bestandstetthet

Hjorten trekker langt raskere enn forventet ut fra plantefenologi, den «hopper» fra vinter- til sommerområde heller enn å «surfe den grønne bølge» i landskapet om våren. Dette antyder at trekk også bestemmes av andre faktorer. I norske landskap med trange fjorder og vide vidder, vil arealet med potensielt vinterhabitat være langt mer begrenset enn arealet av sommerhabitat. En alternativ hypotese for å forklare vårtrekk er at dyra vil unngå de høye bestandstetthetene som er i vinterområde, og at de søker ut til større områder om sommeren for å unngå konkurranse. I så fall forventer man at andel trekkdyr øker med tettheten av dyr i vinterområdet, og at dato for trekket tilbake forsinkes siden det gjelder å tilbringe minst mulig tid i høytetthetsområdet. Vi fant delvis støtte for konkurransehypotesen. Høsttrekket var i snitt noe utsatt i områder med høy tetthet. Derimot trakk færre dyr ved økende tetthet og vinterområdene lå ved lavere høyde over havet ved høy enn ved lav tetthet, resultater som strider i mot konkurransehypotesen. Vi diskuterer om det kan være «sosiale barrierer» i landskapet, og påpeker at også nedarvet antipredator atferd kan være viktig for å forstå trekk hos hjort.

Trekkmønster og skala i forvaltningen

Vi har for studieområder i Møre & Romsdal og Sør-Trøndelag sett mer i detalj på hvordan hjortens arealbruk er i forhold til dagens valdstruktur og jakttider. Kollene var i snitt innom 1,5 kommune i løpet av året mot bukkenes 2,2 kommuner. I gjennomsnitt brukte en hjort 5 vald i løpet av året. Variasjonen ligger fra 1 til 21 vald. Av kollene brukte 23,8 % 6 eller flere vald, mens hele 49,0 % av bukkene brukte 6 eller flere vald i løpet av ett år. Det finnes per i dag ingen klare kriterier for å si at man må ha 75 % eller 90 % av dyra innenfor et område for å kunne kalle det forvaltning på bestandsnivå. Et vald på om lag 50 km² fanger opp om lag 80 % av kollene, men bare 40 % av bukkene. For å fange opp en større andel av bukkene må størrelsen økes betydelig. Ved et areal på rundt 300 km² kan man forvente å ha 80 % av bukkene innenfor valdet hele året. Det er likevel viktig å være klar over at valdenes «form» også kan spille en viktig rolle.

Mange fullfører trekket i starten av jakta

Analysene av trekktidspunkt viser klart at fordelingen av avskytning mellom sommer- og vinterområder er en viktig tematikk; 30 % av dyr har fullført trekket før jaktstart og borti 80 % av dyra startet trekket i løpet av de tre første jaktukene. Hvis det er et mål at alle skal kunne høste av bestandene som har hatt sommerbeite på egen grunn, så starter jakta for seint. Hjorten har begynt trekket ut av flere sommerområder før jakta kommer i gang, og man har kort tid til å høste av bestanden som har vært der om sommeren. En planlagt jaktstart 1. september vil føre til at sommerområdene fanger opp en større andel av bestanden i området og at man har bedre tid til å høste av bestanden. Det er likevel viktig å understreke at en tidligere jaktstart likevel ikke fører til veldig store endringer; 20 % av dyra starter trekket før 1. september mot 30 % før 10. september. Dagens situasjon med trekk tidlig hos hjorten gir en relativ favorisering av vinterområdene.

Trenger vi endringer i forvaltningsstrukturen?

Dette gir bakgrunn for å lage forvaltningsstrukturer som i større grad gjenspeiler bestandenes bevegelser før, under og etter jakt. At hjorten trekker under selve jakta, belyser direkte utfordringer med fordeling av ressursene. I bestander med høyere tetthet langs kysten er bestandene mindre mobile, og mindre endringer synes nødvendig. Det kan være vanskelig i praksis å få til større vald både med hensyn til organisering og andre praktiske ordninger og oppgaver. Samkjøring av mål og avskytningspolitikk på større skala, for eksempel på kommunenivå, kan derfor være et viktig tema for debatt framover. Det bør være en mulighet for at flere vald kan gå sammen om felles bestandsplaner i større forvaltningsområder og på denne måten kunne løse utfordringene bedre. En vesentlig debatt bør bli om man skal lage større vald, eller om det er bedre å finne andre måter og samarbeide over valdgrenser på.

Spredningsmønstre hos hjort

Spredning er definert som den prosessen der dyr utvandrer permanent fra det området de er født og oppvokst i og etablerer seg i et nytt område. Foreløpig har vi bare merket voksne hjort med GPS, delvis pga. faren med å merke individer i vekst med halsbånd. For å analysere spredning hos unge dyr har vi analysert data fra 773 hjort merket som kalv eller åring fra tidlig på 1970- tallet til slutten av 1990-tallet. Dyra ble i all hovedsak merket med øremerker. I årene som fulgte rapporterte jegere inn når og hvor merkede dyr ble skutt under ordinær jakt. Resultatene viste at ved lav tetthet (70-tallet) utvandret ca. 80 % av bukkene. Denne andelen falt til 40 % ved høy tetthet (90-tallet). For kollene var andelene som utvandret mye lavere enn for bukkene. Om lag 20 % av kollene ble skutt lenger fra merkeplass enn 8,7 km og denne andelen var upåvirket av utviklingen i tetthet. Vi fant at bukkene utvandret til områder med lavere tetthet enn et tilfeldig valgt område i samme avstand fra merkeplass. Dette var ikke tilfellet for kollene. Kunnskap om spredning er sentralt for å forstå hvordan bestandsdynamikken i et område er påvirket av omkringliggende områder, og hvordan dette forholdet endres når bestandstettheten øker.

Klimaets effekt på lokale bevegelser

Hjortens bevegelser og annen type atferd blir også påvirket av det lokale klimaet og av større klimaendringer. Vi fant at lokale klimaforhold hadde en sterk påvirkning på størrelsen på hjortens leveområde gjennom året. Klimavariablene påvirket hjortens leveområder i Sogn & Fjordane sterkest på månedsskala, som er den lengste tidsskalaen. Dette tyder på at de lokale klimavariablene påvirker hjorten indirekte gjennom plantekvalitet og –kvantitet. Snødybden viste en åpenbar direkte effekt på leveområdets størrelse. Vi fant en negativ sammenheng mellom leveområdets størrelse og snødybde.

Temperatur og leveområdets størrelse

Temperatur hadde ulik effekt på leveområdets størrelse avhengig av årstiden. Det var en positiv sammenheng mellom størrelse og temperatur om vinteren, mens om sommeren avtok størrelsen på leveområdet når temperaturen var høyere enn forventet. Om sommeren kan høye temperaturer føre til varmestress, og i tillegg kan det bli større konsentrasjoner av insekter, faktorer som vil føre til at hjorten begrenser aktiviteten når temperaturen er over normalen. Tilsvarende kan redusert bevegelse ved temperaturer lavere enn normalt vinterstid være en mekanisme for å spare energi. Kunnskap om hvordan klima påvirker atferd vil muliggjøre prediksjoner om arealbruk og atferd i fremtiden, selv under klimaforhold forskjellige fra det vi finner i dag.

Hjortens daglige habitatvalg gjennom året

Hjorten vil i utgangspunktet forsøke å beite på de områdene som gir mest energiutbytte, men samtidig er de avhengige av skjul både mot vær og vind og mot potensielle farer. Hjorten var i all hovedsak aktiv i skumringstiden og etter mørkets frembrudd, og at de brukte dagen til hvile og drøvtygging. Gjennom døgnet ser man en høyere seleksjon for innmark etter mørkets frembrudd, mens høyproduktiv skog var den habitattypen de foretrakk i dagslys. Døgnmønsteret gikk igjen gjennom alle årstider. Innmark er et habitat som bidrar både med store fordeler (god næringstilgang) og ulemper (få eller ingen steder å skjule seg) for hjorten. Sannsynligheten for bruk av hver «enhet» innmark avtok med økende tilgang på innmark innen leveområdet. Individene tilbrakte riktignok mer tid på innmark når tilgjengeligheten økte, men dette var ikke proporsjonalt. De tilbrakte heller ikke en konstant mengde tid på innmark uavhengig av tilgjengeligheten, men lå på et nivå mellom konstant og proporsjonal bruk. Dette betyr at hjorten utviser en funksjonell respons i bruken av svært næringsrike, men risikofylte habitater som innmark, og at hvor sterk denne er avhenger av tilgjengeligheten av innmark innen leveområdet. Den funksjonelle responsen var til stede alle årstidene, men styrken varierte også noe mellom sesonger. Resultatene viser at hjortens valg av habitat er sterkt påvirket av de fordelene og kostnadene som er forbundet med habitatet, og at hjorten opplever disse som ulike avhengig av årstider og tid på døgnet. Med denne kunnskapen bør det være mulig å gjøre mer nøyaktige prediksjoner om potensielle skader på innmark, særlig hvordan skadenivået vil øke på gjenværende innmark hvis en større andel enn i dag legges brakk.

Habitatpotensialkarter og nye habitatkarter

Habitatpotensialkarter er heldekkende kart som viser hvor i terrenget det er stor og liten sannsynlighet for å finne en art. Kartene baserer seg på en modell som forteller oss hvilke kombinasjoner av miljøvariabler som foretrekkes og unngås av arten. Som forventet fikk vi velfungerende modeller og gode kart som viser at hjorten foretrekker produktiv skog og ikke snaufjell, og at hjorten sommerstid foretrekker høyereliggende skog oppunder tregrensa og med en tendens til å velge brattere fremfor slakere helninger. Informasjonen som ligger i disse kartene må man kunne si er «gammelt» nytt for forvaltningen i Norge. Det neste vi gjorde var å ekskludere det vi anså som trivielt «hjortetomt» habitat (alt areal over 800 meter over havet; snaufjell). Da fungerte modellene mindre godt. Årsaken er at hjortens habitatvalg innen skogen er mye mindre forutsigbart enn hjortens valg av skog eller fjell.

Behov for bedre ressurskartlegging

Habitatpotensialkartene for hjorten viser klart behovet for et bedre ressurskartgrunnlag for hjorten på Vestlandet. Målet med det omfattende kartleggingsarbeidet i prosjektet vårt er å utarbeide et heldekkende vegetasjons- /arealtypekart for utvalgte områder på Vestlandet; Haugalandet (9 500 km2), Sogn-Sunnfjord (7 500 km2), Tingvoll-Snillfjord (5 300 km2) og Orkdal (4 000 km2). Bildeanalysen ga et sammensatt kartprodukt med opptil 45 arealklasser, og ble gjenstand for omfattende feltkontroll av resultatet. Vegetasjonskartene skal danne grunnlag for forbedrede analyser av habitatseleksjon til hjort.

Økologisk bærekraft og beitetrykk

Vi har gjennom langt mer småskala undersøkelser tatt et første skritt med målinger av beitetrykk i utmark. Vi gjennomførte beitetakstene i april 2006 i Gloppen, i april 2007 i Flora i Sogn & Fjordane og våren 2007 på Sunnmøre i Møre & Romsdal. Vi fant til dels svært høyt beitetrykk fra hjort på velkjente vinterbeiteplanter som osp, rogn, selje og andre vierarter med over 60 % av tilgjengelige skudd beitet. Beitetrykket var noe lavere på vanligere arter som blåbær (25 % i Sogn & Fjordane, 49 % på Sunnmøre) og bjørk (30 % i Sogn & Fjordane, 32 % på Sunnmøre). Blåbær var den klart vanligste planten og tilstede i 78 % av plottene i Sogn & Fjordane og 86 % på Sunnmøre, mens for eksempel rogn var tilstede i 21 % av plottene i Sogn & Fjordane og 59 % på Sunnmøre. Vi har dermed påvist et betydeligbeitetrykk på viktige beiteplanter. Beitetrykket var høyest i områder hvor vi fant mye møkk fra foregående vinter, og beitetrykket gjenspeiler naturlig nok der hjorten har oppholdt seg mest siste vinter. En av utgangsideene våre var å se om innmarka tiltrakk seg mye hjort, slik at beitetrykket i skogen var høyere nært innmarka, men vi fant ingen slik tendens. Prosjektet har her bidratt til å begrunne relevansen av problemstillinger knyttet til økologisk bærekraft, mer enn å komme opp med konkrete løsninger. Det er andre prosjekter i gang som mer i detalj følger opp disse problemstillingene blant annet gjennom inngjerdingsforsøk.

Trekkmønster, jaktinntekter og beiteskader

I bioøkonomisk modellering studeres hvordan biologi og økonomi virker sammen, ofte på en stilisert måte, og hvor hovedmålet er å avdekke drivkrefter bak høstingsaktivitet og bestandsstørrelse. Modellene er redskaper for å belyse prinsipielle sammenhenger for bedre å forstå noen av de ulike avveininger mellom nytte og kostnader man står ovenfor i forvaltningen av hjorten. Et viktig spørsmål er hvordan den enkelte grunneier bør forvalte hjorten for å balansere jaktinntekter og beiteskader på innmark på en optimal måte. Et annet spørsmål er hvordan forvaltningen bør være når hjorten trekker mellom ulike grunneierområder gjennom året slik at fordelingen mellom beiteskader og jaktinntekter kan bli skjev. Det sentrale punktet her er å vise under hvilke betingelser samarbeid mellom grunneiere kan være til felles nytte. Vi finner at samarbeid typisk leder til at det er lønnsomt å holde en lavere totalbestand med dyr enn ved ikke-samarbeid, dvs. når forvaltningen er ukoordinert og hver av grunneierne følger sine snevre egeninteresser. Vi finner også at gevinsten ved samarbeid øker ved størrelsen på beiteskader og omfang av trekk. Mens størrelsen på jaktinntekten kan virke i motsatt retning.

Spørreundersøkelse grunneiere

For å undersøke hva hjorten betyr for rettighetshaverne ble skogeiere i Sogn & Fjordane tilknyttet Norges Skogeierforbund kontaktet og bedt om å fylle ut et spørreskjema knyttet til hjort, hjortejakt og beiteskadekostnader. Over 200 skogeiere deltok i undersøkelsen. Vår spørreundersøkelse viser at det er langt fram hvis målet er en maksimal utnyttelse av hjorten i næringsøyemed. Hensynet til lokal kultur står sterkt. Bred lokal deltagelse med slekt og venner under jakten er en viktig faktor for at grunneiere ikke i større grad leier ut jakt. Heller enn å se dette som et problem, synes utfordringen å være hvordan man i større grad kan finne løsninger som ivaretar både hensynet til den lokale jaktkulturen, samtidig som man åpner opp for en mer markedsmessig utnyttelse gjennom tilreisende jegere. Med så store bestander som det er av hjort, og med lang jakttid, vil det være mulig å få til begge deler.

Spørreundersøkelse jegere

I dette delprosjektet søker vi å kartlegge markedets respons på realistiske produkter knyttet til hjortejakt. Undersøkelsen ble gjennomført ved bruk av spørreskjema. Målgruppen var aktive hjorteviltjegere med varierende erfaringsgrunnlag og geografisk tilhørighet. Totalt 3000 utvalgte mottakere ble trukket ut og vi fikk 1820 svar (61 %). En ikkerespons sjekk viste at representativiteten til utvalget var meget god i forhold til de som hadde svart og de som ikke hadde svart. De mest foretrukne tiltakene som skal til for at potensielle hjortejegere skal bli aktive jegere er å få tilgang til jaktområder som ligger innenfor det man anser som akseptabel reiseavstand (4 timer) og at det blir enklere å skaffe seg oversikt over jaktmulighetene i landsdelen man bor. Jegerne ønsket primært å jakte i områder som lå nært eget hjemsted eller i de tradisjonelle hjortefylkene Sogn & Fjordane eller Møre & Romsdal.

Interesse for flere jaktmetoder

Dersom jegerne skulle velge, ønsker de å disponere et eget jaktterreng der det er mulig å benytte flere jaktmetoder og som byr på gode sjanser for å felle dyr. Jaktlaget som et sosialt fellesskap kommer igjen til syne og betraktes som viktig i den fremtidige hjortejakta, samtidig som de ønsker å kunne felle alle dyra på den tildelte kvoten. Jegere med lite erfaring viste større interesse for flere jaktmetoder enn mer erfarne jegere. Jegere fra tettbygde strøk var mer interessert i jaktmetoder som postering i utmark, drivjakt, smygjakt og lokkejakt. Det mest tydelige var likevel denne gruppens ønske om å kunne benytte jakthund til forskjellige jaktformer. Bare 17 % ønsket at terrenget var tilrettelagt på forhånd. Ønsket tilrettelegging gjaldt først og fremst muligheter til oppbevaring av kjøtt på kjølelager og at man fikk en omvisning i terrenget med tanke på poster, trekkruter, skytetårn og rydding av poster/skuddsektorer.

Hva vil jegerne betale

Et overnattingssted av normal standard var mer interessant å leie, enn et sted med enkel eller høy standard. Den mest foretrukne betalingsmodellen var stykkpris, varierende ut i fra type dyr. Vi fant at 36 % var villige til å betale mer for å jakte den første jaktuka i september, sammenlignet med ”normalpris” i oktober måned, og at andelen som er villige til å betale mer for jakta avtar jo senere ut i jaktsesongen man kommer. I november og desember var det henholdsvis 38 % og 44 % som ønsket å betale mindre for jakta. Vi fant også at jegere fra Østlandsområdet, spesielt jegere fra Oslo og Akershus-området, generelt var mer interessert i å betale for ekstra (tilrettelagte) tjenester knyttet til hjortejakta enn jegere på Vestlandet. Betalingsvilligheten var også noe større for kalv og ungdyr hos jegere i Akershus og Oslo, på Østlandet ellers, og i Agder og Rogaland. Jegere fra Akershus, Oslo, Hedmark, Oppland og Østlandet ellers hadde høyest betalingsvillighet for voksne dyr.

Hovedkonklusjon

Areal-prosjektet har gjennom merking av over 500 hjort med GPS-halsbånd bidratt til et unikt kunnskapsløft. Regionale variasjoner i andel trekkende hjort, trekkdistanser og -tider er blant de mest umiddelbart anvendbare resultater for forvaltningen. Det gir økt forståelse av at man høster på en felles ressurs og et incentiv for målstyring på større skala. Modellering viser videre at samarbeid under slike forhold kan gi en bedre balanse mellom jaktinntekter og skader. Det er også viktig å forstå årsakene til trekk hvis man skal forutse variasjon over tid og mellom regioner. Bare gjennom å forstå mekanismene som styrer arealbruk vil man kunne være i forkant av utviklingen. For eksempel vil arealbruken til hjort i en gitt region endre seg etter hvert som bestandstettheten endrer seg. Dette gjør at studier i områder i ulike regioner har klar relevans utover den enkelte region, siden veksten til hjortestammene i de forskjellige regionene er i ulike faser. Vår spørreundersøkelse blant grunneiere i Sogn & Fjordane viser at det er langt fram hvis målet er en maksimal utnyttelse av hjorten i næringsøyemed. Hensynet til lokal kultur står sterkt. Heller enn å se dette som et problem, synes utfordringen å være hvordan man i større grad kan finne løsninger som ivaretar både hensynet til den lokale jaktkulturen, samtidig som man åpner opp for en mer markedsmessig utnyttelse gjennom tilreisende jegere. Det blir nå en utfordring for forvaltningen på ulike nivåer å nyttiggjøre seg kunnskapen som er fremkommet gjennom prosjektet. Samtidig blir det en viktig oppgave å peke på nye områder hvor dagens kunnskapsgrunnlag er begrenset i forhold til de spørsmål forvaltningen og samfunnet for øvrig har knyttet til landets hjortebestand og utviklingen og utnyttelsen av denne.

Mysterud, A., Loe, L.E., Meisingset, E.L., Zimmermann, B., Hjeltnes, A., Veiberg, V., Rivrud, I.M., Skonhoft, S., Olaussen, J.O., Andersen, O., Bischof, R., Bonenfant, C., Brekkum, Ø., Langvatn, R., Flatjord, H., Syrstad, I., Aarhus A. og Holthe, V. 2011. Hjorten i det norske kulturlandskapet: arealbruk, bærekraft og næring. Utmarksnæring i Norge 1-11: 1-88.