Framtidig forvaltning av norske hjortebestandar

Hjorteviltportalen publiserer samandrag av forskningsrapporter som er nyttig å kjenne til for alle som ønskjer oppdatert kunnskap om elg, hjort, rådyr og villrein.

Denne rapporten vart opprinneleg publisert av Norsk institutt for naturforskning (NINA) i 2010. Problemstillingar rundt hjortens bestandstettleik kan nokre plassar ha endra seg sidan då.

Samandrag

Fullversjon: NINA-rapport 571, 40 sider

Dei siste 30 åras vekst i den norske hjortebestanden har vore formidabel. Dette har ført til at dei forvaltningsmessige utfordringane i mange område har endra seg radikalt.

Heldigvis har også kunnskapsgrunnlaget om hjorten og vår forståing av sentrale demografiske prosessar og påverkingsfaktorar endra seg mykje. Det er likevel ei utfordring å eksemplifisere og kommunisere denne kunnskapen slik at den kan kome til nytte i samband med utarbeiding av mål og tiltak i den praktiske forvaltninga.

Kva for bestandsmål er ønska?

Vi har søkt å illustrere ein del generelle samanhengar gjennom bruk av bestandsmodellar gitt definerte målsetjingar og bestandsmessige avgrensingar. Dei definerte målsetjingane har vore:

1. Maksimer kjøttutbytet
2. Maksimer tal felte individ (uavhengig av kjønn og alder)
3. Maksimer tal vaksne (= 2 år) hanndyr i jaktuttaket
4. Oppretthald stabil bestand ved minimalt jaktuttak.

Vi har også nytta kohortmodellar (kohort=årsklasse, red.anm) for å synleggjere demografiske utviklingstrendar og variasjon i aldersavhengig jaktdødelegheit. Til sist har vi sett på konkrete case-studiar der dei bestandsmessige forholda og forvaltningsmessige utfordringane har mykje til felles med den reelle situasjonen i mange område.

Uttak av ungdyr gir mogelegheit for å felle fleire

Størst kjøttutbyte vart oppnådd når hovudvekta av jaktuttaket bestod av vaksne dyr, medan kalv- og ungdyrdelen vart halden låg. Det motsette var resultatet dersom ein ønska å ta ut flest mogleg dyr.

Uttak av maksimalt tal bukkar for ein gitt aldersklasse vert oppnådd gjennom å unngå uttak av hanndyr i lågare aldersklassar og ta ut alle bukkar i det dei når ønska alder.

For å oppretthalde ein stabil bestand gjennom minimalt jaktuttak vart løysinga å utelukkande hauste høgproduktive hodyr.

Dagens forvaltning har trekk av punkt 1-3

Variasjonsspennet for dei ulike alternativa var sterkt påverka av kjønnsforholdet i den ståande bestanden. Dagens norske hjorteforvaltning har tydelege trekk av alle dei tre første alternativa.

Kohortmodellar vart nytta til å rekonstruere tre bestandar på bakgrunn av data samla inn gjennom det nasjonale overvakingsprogrammet for hjortevilt. Bestandstettleiken i dei tre områda, (1) Kvinnherad, (2) Flora & Gloppen, (3) Hemne & Snillfjord, har vore og er svært ulik.

Estimert årleg bestandsvekst sidan 2000 har variert frå 4,4% til 9,7%. Forvaltningspraksisen i dei tre områda hadde fleire vesentleg forskjellar både relatert til uttak av kalvar, eittåringar og eldre bukkar. Likt for alle områda var at bukkekalvane var utsett for eit større jakttrykk (høgare haustingsrate) enn kollekalvane.

Høgt jakttrykk på bukk i alle dei tre områda

Vidare viste kjønnsfordelinga for kalvar rekruttert til bestanden eit skifte frå bukkekalvdominans til kollekalvdominans. Bakgrunnen for dette kan vere relatert til auken i bestandstettleik. Generelt var jakttrykket på bukkar svært mykje høgare enn på koller.

Dette gjenspegla seg i store forskjellar i gjennomsnittleg levealder og skeive kjønnsratar. Første case-studie illustrerte at store endringar i bestandens kjønnsforhold og del eldre bukkar kan oppnåast på kort tid med enkle grep.

Freding av eittårige bukkar i tre år medførte ein auke i talet på bukkar to år og eldre med heile 67%, sjølv om jakttrykket på eldre bukkar vart oppretthalde i same tidsperiode. Samtidig vart kjønnsforholdet i bestanden blant eldre dyr vesentleg jamnare.

Kva om ein vil stanse bestandsvekst?

Det andre case-studiet illustrerte forskjellane i jaktuttak som må til for å stoppe ein årleg bestandsvekst på 3% anten gjennom auka uttak av kalvar, eittårskoller eller eldre koller. I forhold til uttaket ved utgangssituasjonen (3% vekst) måtte jaktuttaket aukast med omsynsvis 26%, 12% og 10% for dei tre ulike strategiane.

I mange av våre meir tradisjonsrike hjortedistrikt kan ein sjå tilbake på meir enn 30 år med til-nærma kontinuerleg bestandsvekst. Dette er resultatet av ein like lang tradisjon med under-hausting.

Utfordringane knytt til forvaltninga av våre hjortebestandar er i dag både fleire og annleis enn for berre kort tid sidan. Likevel synest dagens forvaltningspraksis framleis å vere forankra i ønsket om høg produksjon og bestandsvekst.

Definerte mål for bestandsforvaltninga

For å kome vidare er ein avhengig av klart definerte mål for bestandsforvaltninga. Slike mål bør vere relatert både til bestandsmessige forhold (eks. storleik, demografisk samansetting, produktivitet) og til sosiale/samfunnsmessige forhold.

I tillegg må ein også vurdere kva som kan gjennomførast i praksis. Målsetjingane må i neste omgang følgjast opp av konkrete tiltak og verkemiddel som skal syte for at den ønska effekten vert oppnådd.

Situasjonen er på ingen måte einsarta i alle område, men kanskje bør ein vurdere å gjere felles grep uansett. Det er på tide å motverke dei negative trendane relatert til bestandstettleik som har kome tydeleg til syne dei seinare åra. For dei områda som ikkje har kome til det nivået enno, kan det vere god grunn til å tenke førebyggande. Det kan vere krevjande å snu ei negativ utvikling når den først har starta.

Ein sunnare bestand

Ein overgang til ei kjønnsmessig likare bestandsstruktur og lågare bestandstettleikar ville syte for fleire positive effektar:

1. Auka gjennomsnittsalder for hanndyra
2. Bortfall av spekulasjonane omkring mulege negative konsekvensar av skeiv kjønnsstruktur og hanndyralder
3. Ein mindre produktiv og dermed enklare regulerbar bestand

Ein slik bestandsstruktur vil vere nærare ei naturleg samansetting og vil nok av mange bli oppfatta som meir attraktiv både jaktmessig og opplevingsmessig. Ein reduksjon av bestandstettleiken bør vurderast der bestandsmessige, økologiske eller samfunnsmessige forhold talar for dette.

Uavhengig av mål og tiltak må det på det sterkaste oppfordrast til at relevant støtteinformasjon for bestandsforvaltninga (individdata, aldersbestemming, sett hjort-registreringar mm.) vert samla inn og systematisert. Dette er den viktigaste kunnskapsplattforma for lokal vedtaksfatting.

Forfattarar:

Veiberg, V., Nilsen, E.B. & Ueno , M.