Forsvarlig bekjempelse eller uforsvarlig hastverk?

Skrantesjuke (CWD) er en svært alvorlig sykdom hos hjortedyr, som gir lidelse og sikker død for smittede dyr. Det finnes ingen vaksine, og det er heller ingen holdepunkter for at sykdommen vil gå over av seg selv i overskuelig framtid. Dette dystre bildet gjør at vi tar funnet av skrantesjuke i Norge svært alvorlig og gjør det vi kan for å hindre at skrantesjuke sprer og etablerer seg.

Når vi står overfor en slik alvorlig sykdom, er tidsperspektivet sentralt. Dersom vi skal vente på ytterligere kunnskapsinnhenting før vi starter med tiltakene, vil sykdommen få utvikle seg og vi mister fort muligheten til å lykkes med bekjempelsen. Vi må derfor gjøre begge deler samtidig: Kartlegge og gjennomføre tiltak. Parallelt med dette jobber forskere med å finne ut enda mer om sykdommen.

Hittil er klassisk skrantesjuke i Norge (og Europa) bare påvist på 19 villrein i Nordfjella villreinområde sone 1. At det ble funnet forholdsvis få villrein med smitte er en god nyhet, selv om det da virker ekstra brutalt å ta ut hele bestanden. At rundt halvparten av de 19 smittede reinsdyrene bare fikk påvist smittestoffet i lymfatisk vev og ikke i hjernevev, viser at sykdommen ikke kan ha vært tilstede lenge i området. Dette er positivt og øker sjansen for å kunne utrydde sykdommen.

Vil bli en lang kamp

Selv om hele bestanden i Nordfjella sone 1 er tatt ut, er ikke kampen mot denne dødelige sykdommen over. Vi vet at villrein fra Nordfjella sone 1 ble flyttet til Lærdal-Årdal villreinområde på midten av 90-tallet og at villrein fra sone 1 har vært i kontakt med tamrein. Vi vet også at det har vært utveksling av villrein mellom sone 1 og sone 2 i Nordfjella, og mellom sone 2 og Hardangervidda og Raudafjell villreinområde. Derfor kan vi ikke utelukke at skrantesjuke også finnes blant villrein på Hardangervidda. I dag kan vi med 67 % sikkerhet si at det ikke er smitte på Hardangervidda. Dette er ikke særlig høy sikkerhet. Med intensivert prøvetaking kan vi få raskere svar, og det kan gi oss mulighet til å iverksette smittereduserende tiltak i god tid.

Etter at Nordfjella sone 1 har vært uten villrein i noen år, skal villreinbestanden bygges opp igjen. Villreinen på Hardangervidda og i sone 2 er aktuelle kildebestander. Det er forventet at reetableringen skal skje så fort det lar seg gjøre. Myndighetene, lokalsamfunnet og politikere har dette som felles mål, og dette får konsekvenser for hvor mange dyr som må felles og testes i aktuelle kildebestander.

Før villrein kan flyttes til sone 1 igjen, vil vi være minst 99 % sikre på at det ikke er smitte i den bestanden vi henter dyr fra. For å få denne sikkerheten er det nødvendig å undersøke prøver fra mange dyr. Og for å kunne starte reetableringen raskest mulig, må vi ta prøver av mange dyr allerede fra i år.

Hvorfor teste så mange dyr på Hardangervidda?

Det er godt dokumentert at voksne bukker har større risiko for å være smittet med skrantesjuke enn voksne hunndyr. 13 av 19 positive villrein i Nordfjella var bukker, og det er derfor størst sjanse for å finne smitte i en bestand ved å teste voksne bukker. Samtidig vil avskytning av bukker i liten grad påvirke antall kalver som rekrutteres til bestanden. Bukkene har også en mer ekstensiv arealbruk og utgjør en større risiko for å spre smitte. Det er altså flere argumenter for å ha høy avskytning av bukker. Å teste kalv og ungdyr for skrantesjuke gir liten verdi sammenlignet med testing av voksne dyr.

Veterinærinstituttet har i samarbeid med Universitetet i Oslo og Norsk institutt for naturforskning (NINA), laget en modell som beregner hvor mange villrein som må testes årlig for at bestanden på Hardangervidda skal friskmeldes for skrantesjuke. Etter dialog med den lokale villreinforvaltningen, ble det enighet om å vurdere et scenario hvor bestandsstørrelsen over tid skulle holdes på minst 7000 dyr, kalvetilveksten bygges opp, og hvor det skal være omlag 10 % voksne bukker i bestanden etter jakt. For å klare å dokumentere 90 % smittefrihet i løpet av 2019, bør det da testes nærmere 1800 voksne villreinbukker i år.

Et slikt uttak vil bringe bukk-simle forholdet ned til 1 til 5, noe som vil si at en voksen bukk i gjennomsnitt må bedekke 5 simler. Dette er godt innenfor potensialet hos en polygam art som reinsdyr. Dersom man bruker to jaktår (2019-2020) på å dokumentere 90 % smittefrihet, bør det testes rundt 2300 bukk i løpet av denne perioden. Tallet for toårsperioden (2019-2020) er mer usikkert og kan bli endret når dataene for 2019 legges inn i modellberegningen. Med et slikt uttak vil det fortsatt være igjen tilstrekkelig med bukker til å videreføre produktiviteten. Et slikt uttak vil sannsynligvis også kunne dokumentere godt over 90 % smittefrihet i 2020.

Store bukker er med på å sette i gang brunsten tidlig. Fraværet av store bukker kan gi noe forsinket brunst og kalving og flere kalver med dårlig overlevelsesevne. Det vi har av kunnskap på feltet tilsier at disse effektene er begrenset. Med målrettet jakt i brakkleggingsperioden, kan andelen bukk i bestanden snart økes igjen, og det er ingenting som tilsier at en midlertidig lav bukkeandel vil medføre store, langvarige konsekvenser for bestanden. For å oppnå rask friskmelding, kan vi i en kortere periode akseptere en redusert bukkeandel. Etter reduksjonsavskytinga på 1980-tallet var bukkeandelen på Hardangervidda lavere enn det det nå legges opp til. Villreinbestanden på Hardangervidda har vært en del av det nasjonale overvåkingsprogrammet for hjortevilt i mange år, og bestanden vil bli godt overvåket også de kommende årene.

Skal ikke felle hele kvoten

Villreinnemnda for Hardangerviddaområdet har vedtatt en kvote på 6000 voksne bukk i 2019. Normalt felles mellom 15 og 30 % av den tildelte kvoten på Hardangervidda, og vi kan ikke forvente høyere uttak i år da det kun er én kategori dyr det jaktes på. Felling av 1800 voksne villreinbukker er derfor antagelig i overkant av hva vi kan forvente i 2019, gitt normale fellingsforhold. Jegerne har gjort, og gjør, en stor og prisverdig innsats ved å samle inn prøver for å teste villrein for skrantesjuke fram til nå. Vi håper at dette også vil være tilfelle i 2019.

Myndighetene har ikke varslet at det er aktuelt med statlig uttak vinteren 2019/2020 på Hardangervidda. Med det ansvaret lokal forvaltning har tatt ved å sette en høy kvote, vil det være god mulighet for å komme opp i 90 % sikkerhet.

På Hardangervidda er det snakk om ordinær jakt hvor vi altså ønsker at det felles mange bukker slik at vi kan friskmelde bestanden så snart som mulig.

Hva skjer om vi finner smitte på Hardangervidda?

Selv om funn av skrantesjuke på Hardangervidda kan bety at vi må gi opp kampen mot å utrydde smitten, betyr det ikke at vi gir opp. Det er flere smittereduserende tiltak som vil være aktuelle å iverksette. Det kan være tiltak i forbindelse med jakt, regulering av hjorteviltpopulasjonene i områdene rundt, og en tilpasset forvaltning av villreinbestanden, blant annet slik at dyr ikke trekker ut av området.

Ingen vet med sikkerhet hvor skrantesjukesmitten i Nordfjella sone 1 kommer fra. Ut fra dagens kunnskap, ser man at smittestoffet som finnes i hjortedyr i Nord-Amerika er litt annerledes enn det vi har funnet i villrein i Norge. Vi kan likevel ikke helt utelukke at smitten opprinnelig kom fra Nord-Amerika til Norge. Smitten kan også ha kommet til Nordfjella via andre kilder og andre land. Det er også teoretisk mulig at smitten har oppstått spontant.

Hvordan alvorlige sykdommer skal bekjempes besluttes av sentrale fagmyndigheter. Funnet av skrantesjuke er en svært alvorlig situasjon, og det er viktig å ha et overordnet blikk på bekjempelsen. Mattilsynet og Miljødirektoratet har de fremste fagmiljøene i Norge som rådgivere, men er også avhengig av godt samarbeid med lokale aktører – både når det gjelder å innhente kunnskap og få gjennomført tiltak. Vi har i flere år gjennomført åpne folkemøter og hatt møter med lokal forvaltning, blant annet i forbindelse med uttaket på Hardangervidda. Selv om vi ikke alltid kan ta hensyn til alle innspillene, er det viktig og nyttig med tett dialog med de som er mest berørt.

Funnet av skrantesjuke er svært alvorlig og representerer et veiskille i norsk hjorteviltforvaltning. Det er svært viktig at vi gjør det vi kan basert på den best tilgjengelige kunnskapen, for å kartlegge forekomst av smittestoffet og hindre at sykdommen sprer seg. Konsekvensen av å ikke handle kan bli svært dramatisk i uoverskuelig fremtid. Vi vet at mange er bekymret for hjortedyras fremtid. Det er vi også, og det er derfor vi gjør alt vi kan for å bli kvitt sykdommen.

Les mer om skrantesjuke

Kartleggingsprogrammet for skrantesjuke