Beitetaksering – hvorfor, hvordan og hva så?

Vi har i deler av Norge de siste 30-40 årene opplevd å ha en av verdens tetteste elgstamme noensinne! Det får konsekvenser i form av beiteskader, påkjørsler, flott elgjakt og mye mer. Denne bestandsøkningen er menneskeskapt gjennom forvaltningsmessige tiltak, og den er gjort mulig på grunn av omleggingen av skogforvaltningen, dvs innføring av bestandsskogbruk på 1950 – 60-tallet.

Endringer i skogbruket – innføring av rettet avskytning

Omleggingen fra bledningsskogbruk med gjennomhogster til bestandsskogbruk startet på 1930-tallet, men den skjøt ikke fart før etter krigen.I bestandsskogbruket ga de nye hogstflatene gode vilkår for framvekst av beiteplanter som prefereres av elgen. Elgstammen brukte imidlertid tid på å bygge seg opp i antall. Dette ga et akkumulert beiteoverskudd, tilgjengelig dersom elgstammenskulle øke.

Økningen i elgstammen kom ikke før på begynnelsen av 1970-tallet. På dette tidspunktet la man om til såkalt rettet avskytning. Det vil si at elgstammens produktivitet ble vektlagt mer enn tidligere. En av konsekvensene var økte reproduksjonsrater og en økende elgstamme.

Statistikken viser at avskytningen av elg i 1939 var 1669 dyr, i 1960 var den 6829 dyr, i 1980 var den 18999 dyr, i 2000 38000 dyr og i 2012 36601 dyr. I den samme perioden har avvirkningen vært relativt stabil. Dersom vi antar at tallene for avskytning av elg også er representative for bestandsstørrelsen har bestanden økt 22 ganger fra 1939 til 2012, mens økningen fra 1960 er 5,5 ganger. Denne økningen er gjort mulig av oss mennesker gjennom vår forvaltning av skogen og elgstammen.

Endringer i forvaltningen

Det har vært en utvikling av virkemidler og rapporteringsverktøy i perioden fra 1939 til i dag, og det er vel ikke unaturlig å anta at det var en viss underrapportering i fellingstallene i den tidligste statistikken til SSB. Innrapporteringen ble etter hvert bedre og på 1970-tallet ble «Sett Elg» innført med de muligheter det innebar. I mange områder startet man etter hvert med systematisk innsamling av vekter på skutte dyr, slik at vi stedvis har tidsserier på 20-40 for vektutviklingen på de skutte dyrene.

På midten av 1990-tallet kom målsettingen om bestandsvis forvaltning, samtidig som hovedansvaret for forvaltningen ble flyttet fra kommunene til rettighetshaverne. Etter hvert har vi sett en gradvis utvikling mot opprettelse av elgregioner eller tilsvarende forvaltningsområder. I 2012 ble det vedtatt nye forskrifter for forvaltning av hjortevilt. I forskriftens § 1 står det blant annet:

Forvaltningen skal videre sikre bestandsstørrelser som fører til at hjortevilt ikke forårsaker uakseptable skader og ulemper på andre samfunnsinteresser. I § 3 pålegges kommunene å fastsette kommunale målsettinger for hjorteviltforvaltningen der blant annet beitegrunnlag, bestandsutvikling, skader på jord- og skogbruk vektlegges. I § 4 heter det videre: To eller flere kommuner bør samarbeide om felles mål for hjorteviltbestandene når det er hensiktsmessig å samordne bestandsplanleggingen over kommunegrenser. Fylkeskommunen kan pålegge kommuner å inngå i et slikt samarbeid hvis det regnes som nødvendig for å ivareta bestands- eller samfunnsmessige hensyn på et regionalt nivå.

I den nye forskriften vektlegges andre samfunnshensyn tydeligere enn tidligere og det må vi som forvaltere ta hensyn til.

Beiteskader – beitetakster

Beiteskader på furu er ikke noe nytt fenomen. I områder med trekkende bestander har det vært skader på furuforyngelse siden lenge før eksplosjonen i elgbestanden. I Løten kommune rundt Rokosjøen, Imsdalen og Atndalen har vi lenge hatt eksempler på dette. Den store økningen av elgbestanden har imidlertid økt beitetrykket på furu i vinterleveområdene, og etter hvert som «matpakka» er spist opp har problemene økt i omfang.

Dette har aktualisert beitetaksering som et tiltak for bedre å kunne vurdere beitetrykket i forhold til beiteproduksjonen og beiteplantenes bæreevne. Sammen med andre parametere som vektstatistikk, og «Sett Elg»- data vil dette kunne gi et godt grunnlag for en bærekraftig forvaltning.

Beitetaksering av vinterbeite for elg har blitt mer og mer vanlige de siste årene. Det eksisterer imidlertid lite systematikk med hensyn til takstenes formål og gjennomføring, og hvordan takstresultatene benyttes i viltforvaltningen. Fordi grunnlaget for de enkelte takstene ikke er standardisert, er resultatet at de enkelte takstene ofte ikke er sammenlignbare mellom områder. Dette er etter mitt syn klart uheldig ettersom det da blir umulig å sammenligne og/eller slå sammen takster fra ulike områder.

Med tanke på den nye forvaltningsforskriften, der det legges opp til samarbeid over større områder og gjerne mellom flere kommuner, er dette uheldig. Vi trenger derfor en allment anerkjent standard for beitetaksering som følges av alle og som dekker behovet til både offentlig forvaltning og rettighetshaverne. Erfaringer fra bruk av beitetakseringsmetoden utviklet av Knut Solbraa i samarbeid med Skogbrukets Kursinstitutt, den såkalte «Solbraa-metoden», i Hedmark, er at den ikke tydelig nok står fram som en enhetlig «standard» – akseptert og benyttet likt av alle. Samtidig er det behov for å endre innholdet i beitetakseringen basert på de erfaringene vi nå har opparbeidet oss.

I den nye forvaltningsforskriften underbyggesmålsettingen om en bestandsvis forvaltning av hjorteviltet. I mange områder vil det bety et samarbeid som går på tvers av kommunegrenser. Dette understreker betydningen av å gjennomføre beitetakseringene etter en felles mal/standard. På den måten kan vi legge grunnlaget for en fleksibel bruk av resultatene, for eksempel ved sammenligning eller sammenslåing av takster gjennomført i ulike kommuner eller fylker.

Hva skal takstene inneholde?

Det er viktig å ha en felles forståelse for hva en beitetakst er og hva den er ment for. Taksten er ikke en fullstendig beiteregistrering med fullverdig registrering av alle hjorteviltets beiteplanter med tilhørende beregninger av plantenes beiteproduksjon og bæreevne.

En beitetakst er et øyeblikksbilde av hjorteviltets beitebruk og ved et gjentak av takstene kan man danne seg et inntrykk av utviklingen i beitetilbud og beitebelastning. Først ved et gjentak av takstene får vi beskrevet en utvikling i beitetrykket.

Ettersom beiteskader i første rekke er et problem for skogbruket i vinterleveområdene er det naturlig å rette fokuset i takstene mot de tømmerproduserende beiteplantene; furu, gran, bjørk, eik m.fl. Som forvaltere har vi imidlertid også et ansvar for å overvåke utviklingen for andre arter som for eksempel rogn, osp og selje, einer, osv.

Det er i dag vanlig å registrere beitetrykket i form av en beiteprosent, der det er alminnelig akseptert at for eksempel furu tåler en beiteprosent på 35 uten at beitet går for sterkt ut over skogproduksjonen. Dette bidrar etter mitt syn ikke med tilstrekkelig informasjon og gjør resultatene vanskelige å formidle og forstå.

Beiteregistreringene må derfor suppleres med direkte registreringer av planteantall og fordeling av de viktigste treslagene for tømmerproduksjon. Dette gir tydeligere resultater, med mindre rom for tolkning eller unnvikelser. Slike registreringer vil tydeliggjøre tapet i skogproduksjon og tømmerkvalitet. Det bør blinke lysende rødt når registreringene viser at antallet av utviklingsdyktige, uskadde planter er under den grensen som Forskrift om bærekraftig skogbruk setter for minste lovlige plantetall per dekar.

Statistisk grunnlag

I «Solbraa-metoden» legges det til grunn at det velges ut 30-35 takstbestand med 30-35 prøveflater i hvert, uavhengig av for eksempel takstområdets størrelse og variasjon mellom de ulike takseringsbestandene. Dette gir et takstgrunnlag på ca 1000 prøveflater og er antatt å være tilstrekkelig til å gi et resultat med tilfredsstillende statistisk sikkerhet.

I praktisk bruk ser vi imidlertid at takstområdet ofte deles opp i delområder, uten at antall takseringsbestand og prøveflater økes i vesentlig grad. En slik oppdeling «smuldrer opp» det statistiske grunnlaget og gjør resultatene i delområdene i beste fall svært usikre – i verste fall er de ubrukbare.

For å sikre kvaliteten på beitetakstene må det derfor foretas statistiske analyser av resultatene, og i særdeleshet der man forsøker seg med en oppdeling av takstområdet i delområder.

Prognoser for framtidig beitegrunnlag

Videre mener jeg det i framtidige beitetakster bør innarbeides prognoser for beitegrunnlaget i kommende 10-årsperiode basert på Landsskogstakseringens registreringer. Landsskogtakseringen har lagt om sine takseringsrutiner til å taksere 20% av sine prøveflater jevnt ut over landet hvert år. I tillegg har man f.o.m. 9. omdrev begynt å registrere beitetrykk, beitetilbud og beiteskader.

Disse omleggingene bør gjøre det mulig å innhente opplysninger om utviklingen av både beiteskader og framtidig beite i h.kl II. Ettersom Landsskogtakseringens prøveflater har et forband på 3×3 km vil slike analyser måtte omfatte større områder/ regioner, som for eksempel et fylke eller store deler av dette.

Konklusjoner og anbefalinger

Avslutningsvis må det i taksten utarbeides tydelige konklusjoner ut i fra registreringene. Kombinert med data fra «Sett Elg», vektstatistikk, bestandsområdets målsettinger og andre forhold, bør det så gis tydelige anbefalinger for forvaltningen i takstområdet de nærmeste årene. Så må vi til slutt som ansvarlige forvaltere evne å ta resultatene og den nye kunnskapen i bruk i den praktiske forvaltningen