Ikke bare mer, men bedre elgmat på hogstflater

Elgen kvistgomler seg gjennom nordiske vintre og presterer likevel høye fertilitetsrater. Når den kan gjøre det på så «fattig» kost kan det neppe være særlig viktig hva den får i seg av sammensetning på næringsstoffer. Eller? Riktignok er ikke elgen med sin større vomkapasitet avhengig av å være like mye «feinschmecker» som rådyret, men den har likevel nøye avstemte næringskrav. Elgen må for eksempel periodevis møte et proteinbehov som er større enn det beiteplantene i snitt kan tilby (se faktaboks).

Vi har tidligere i Hjorteviltet påpekt at såkalte kvalitetsarter i elgbeite har fått for mye fokus både i forskning og i forvaltning. Særlig i sommerhalvåret er elgens beitevalg mer knyttet til plantevev enn til planteart. Riktignok foretrekker elgen rogn framfor bjørk, og muligens kan rogna oftere tilby elgen beite av bedre kvalitet enn bjørka dersom vi sammenligner et stort antall trær, men det finnes trolig mange enkeltbjørker der ute som er av langt bedre kvalitet enn ei dårlig rogn. Hva som egentlig utgjør næringskvalitet for elgen varierer mye gjennom året, ettersom behovet for vedlikehold og produksjon varierer. Det kan til og med variere fra dag til dag. Kvalitet er det næringsinnholdet som der og da best møter elgens behov.

Når vi ser så nyansert på kvalitetsbegrepet, er det heller ikke overraskende at elgen er i stand til å skille ut næringskvalitet uavhengig av planteart. Når elgen først har bestemt seg for å beite i et gitt felt av skogen, trolig i stor grad basert på synsinntrykk, bruker den nok først og fremst lukt og smak i sin søken etter optimale, individuelle beiteplanter. Følg et elgspor under normale værforhold og du vil raskt se at den typisk har plukket litt her og der, spesielt i sommerhalvåret. Den forkaster eller beiter intensivt på planteindivid som i våre øyne fremstår helt like. Dette har gjort oss nysgjerrige på hvor store forskjeller det faktisk er i næringsinnholdet fra plante til plante. Her rapporterer vi et interessant eksempel på én faktor som bidrar til slik variasjon: hogstflatealder.

 

Lauvprøver fra 5, 10 og 15 års hogstflater

Vi samlet inn og analyserte lauvprøver fra bjørk på 120 hogstflater fordelt på tre aldre: 5, 10 og 15 år siden hogst. Flatene ble valgt ut slik at de ellers var så like som mulig (bonitet, breddegrad, høyde over havet med mer). Vi gjentok innsamlingen på hver flate i to påfølgende år for å ta høyde for variasjon i været (ett «normalår» og ett år med kaldere og våtere forsommer). Vi høstet lauv slik elgen sommer-risper årets skudd. Dette ble gjort fra tilfeldig trær uten synlig påvirkning av skade eller sykdom, når vekstsesongen var på sitt mest intense i juni. Lauvet ble senere analysert for de fleste næringsstoffer.

 

Kortvarig, men betydelig bedre næring

Innholdet av råprotein var markert høyere i lauv fra 5-års flatene (Figur 1). En forskjell på 1-2 prosentpoeng kan synes liten, men ha i mente at et proteininnhold i plantemateriale på over 20 prosent anses som svært høyt (så den aktuelle skalaen går snarere fra 0-30 prosent enn fra 0-100 prosent). De yngste flatene hadde også det høyeste innholdet av estimert fordøyelig energi. Det skyldes delvis mer protein, og delvis en økning i innholdet av lignin med flatealder. Lignin er en fraksjon av karbohydrater som er ufordøyelig for hjortevilt. Med mer lignin og andre strukturelle karbohydrater blir dessuten plantas innhold av råprotein mindre tilgjengelig for elgen. Elgen kan altså hente ut mer næring (både protein og energi) av en gitt mengde lauv når den beites på fem år gamle sammenliknet med eldre flater.

Også innholdet av mineraler viste til dels store endringer med alder på hogstflata. Av spesiell betydning var kalsium, som dirigerer mye av den fysiologiske virkningen til en rekke andre mineraler. Mengden kalsium i blodet må derfor holdes innenfor et svært smalt vindu, og rammene for anbefalt inntak av kalsium mot andre makromineral er tilsvarende snevre ( for eksempel kalsium : fosfor 1.5-2.0). I våre lauvprøver var flere mineralratioer utenfor det teoretiske optimalområdet på 15 år gamle flater, og langt nærmere det optimale på de yngste flatene.

 

Forklaringen bak det høyere næringsinnholdet på yngre flater er gjødslingseffekten fra økt nedbrytning av hogstavfall og humus. Vi har ikke sammenliknet hogstflater mot eldre skog, men det er nærliggende å anta at næringsinnholdet i lauv flater ut og ikke synker noe særlig utover de verdier vi fant for 15 år gamle flater. Etter hvert som skogen igjen blir gammel og mer lysåpen kan det tenkes at næringsinnholdet i plantene også endrer seg noe.

 

Hva så?

Det er betimelig å spørre om disse finere detaljene har betydning for andre enn spesielt interesserte elgforskere. Vi gikk derfor et steg videre, og sammenliknet tidsserier av slaktevekter på kalv mot hogstaktiviteten i ni kommuner på sentrale Østlandet. Dette er arbeid vi vil utvide, og rapportere mer om senere, men hovedfunnet antyder en positiv sammenheng mellom kalvvekter og omfang av avvirkning. Det ser dessuten ut til at denne sammenhengen er størst med en tidsforsinkelse som stemmer med våre funn om at næringsinnholdet i lauvet var størst på de fem år gamle flatene.

Det er mye annet som også avgjør slaktevekter på kalv, og faktorer som vær og elgtetthet er nok jevnt over av større betydning enn de små årlige endringene i hogst som normalt forekommer i dagens skogbruk. Nye måter å utnytte trefiber på gir derimot avvirkningspotensial som vil ha store utslag på elgens matfat. En stor del av den norske skogen befinner seg i hogstklasse III og IV, og er altså i den fasen hvor både mengde og kvalitet på elgbeite er på sitt laveste. Dette er det utvilsomt verdt å ta høyde for i elgforvaltningen.

Tekst: 

• Hilde K. Wam (Bioforsk)
• Erling Johan Solberg (Norsk institutt for naturforskning)
• Olav Hjeljord (NMBU)

Studien er utført som del av «Skogsbeiteprosjektet» (NFR #215647). Se www.skogsbeite.no for mer informasjon.

<cellspacing=10″>

Fra fakta til overforenklede teorier om elgens næringskrav:   Energi: en stor del av tidligere forskning på elgens beiteøkologi har undersøkt hvordan elgen avveier sitt beitevalg mellom små munnfuller av høy fordøyelighet (fint plantemateriale) kontra store munnfuller av lav fordøyelighet (grovt plantemateriale). Disse teoriene forutsetter at elgen er en såkalt «energi-maksimerer», og at næringsbehov utover energi automatisk dekkes. Nyere studier og en omfattende litteraturgjennomgang viser at denne oppfatningen må nyanseres. Elgens næringssøk er svært komplekst, og energi er en samlesekk som kan maskere viktig underliggende dynamikk (både protein, karbohydrater og fett bidrar med energi). Protein: elgen har ingen særskilt evne til å overleve og produsere på spesielt proteinfattig diett, og har samme metabolske krav som andre drøvtyggere. En grov huskeregel er at dietten til hjortevilt ikke trenger å inneholde mer enn om lag fem prosent råprotein per tørrstoff for vedlikehold, men opp mot det femdobbelte for produksjon. Ei drektig ku i april kan trenge mer enn 1 kg råprotein per dag! Typisk elgmat har derimot ikke mer enn 10-15 prosent råprotein når vekstsesongen er på sitt mest produktive i juni. Dette har gitt opphav til en annen ekstrem teori, nemlig at planteetere alltid er i proteinunderskudd og derfor «protein-maksimerer», det vil si alltid søker etter beiteplanter med det største proteininnholdet. Det finnes derimot lite empirisk støtte for denne teorien når det gjelder elg. Den ser ut til å skifte til et annet næringssøk ( for eksempel energi) når den har oppnådd, eller ikke kan oppnå det daglige proteinbehovet. Mineraler: med unntak av benskjøre elger i Skandinavia og generell natrium-mangel i Nord-Amerika, har mineraler blitt stemoderlig behandlet av viltbiologer. Vi antar ganske enkelt at dyrene får dekket sitt mineralbehov fordi det er snakk om så små mengder, men også dette er en teori som ikke hviler på empiri. Elgen er som alle andre pattedyr; mineraler må inntas i et finstemt forhold. For mye kan være vel så ugunstig som for lite. Kan hende får dette elgen til å unngå en ellers verdifull beiteplante.