Hopp til innhold

skrantesjuke Villrein

Vil trenge å teste mange villrein fra Hardangervidda

Veterinærinstituttet oppfordrer villreinjegere på Hardangervidda til å sende inn både hjerneprøver og lymfeknuter.

Vil trenge å teste mange villrein fra Hardangervidda
Forskere ved Veterinærinstituttet tar prøver av villrein. Foto Agnete Brun.

–Hardangervidda er viktig fordi vi ønsker å utelukke at smitten har spredt seg ut av Nordfjella. Det kan i fremtiden også være aktuelt å hente dyr fra Hardangervidda når Nordfjella skal få nye dyr etter saneringsperioden. Derfor må vi vite mest mulig om smittetilstanden hos villrein på Hardangervidda og hos hjortevilt i resten av landet, sier seniorforsker Sylvie Benestad ved Veterinærinstituttet.

Vil ha flere lymfeknuteprøver

Hittil er drøyt 400 villrein testet for skrantesjuke i Nordfjella, og 500 testet fra Hardangervidda.

I alt seks villrein fra Nordfjella har fått påvist skrantesjuke. Hos tre av disse var imidlertid smittestoffet påvist i lymfeknuter og ikke i hjernen, som er standard vev for diagnostikk. Hos de fleste hjortedyr med skrantesyke kan smitten påvises i lymfeknuter før den kan påvises i hjernen.

Så langt er det kun 50 av 477 villrein fra Hardangervidda hvor det er sendt med lymfeknuter i tillegg til hjerneprøver. Veterinærinstituttet oppfordrer derfor  jegere i hele landet til å sende inn lymfeknuter i tillegg til hjernen.

–Få individer med både hjerne- og lymfeknuter betyr at vi må teste flere dyr for å beregne sannsynligheten for smitte, sier Benestad.

I noen områder bringer jegerne med hodene fra felte hjortevilt ut fra fjellet/skogen og veterinærer tar ut prøver av både hjerne og lymfeknuter. På Hardangervidda er det jegerne selv som tar ut hjerneprøven, med en oppfordring til å ta ut lymfeknuter i tillegg.

–Jegere gjør en formidabel innsats i dette kartleggingsarbeidet. For å sikre hurtig og korrekt rapportering av analyseresultatene er det særdeles viktig at både merkelappen på hjerneprøverøret fylles ut og at dyret registreres på www.settogskutt.no, avslutter Benestad.

Slik tar du ut lymfeknuteprøver

Fakta om Skrantesjuke – Chronic Wasting Disease (CWD)

Skrantesyke tilhører en gruppe smittsomme sykdommer som rammer ulike dyrearter, som skrapesyke hos sau og geit, BSE (kugalskap) hos storfe og skrantesyke hos hjortedyr.

Hjernen til hjortedyr som er rammet av skrantesyke degenerer og hjernevevet får en karakteristisk svampaktig utseende i mikroskopet. Sykdommen gir avmagring, unormal oppførsel, ukoordinerte rørsler, tap av kroppsfunksjoner og død.

Smittestoffet ved prionsykdommer er et protein som har inntatt en unormal form. Proteinet lar seg ikke bryte ned av kroppen sine enzymer og hoper seg opp (akkumulerer) i hjernen og forårsaker hjerneødeleggelse.

Smitta dyr har smittestoffet i seg i lang tid før dyret blir sykt og smitter andre dyr ved direkte kontakt eller via miljø ved at prioner skilles ut i spytt, urin og avføring.

I Nord-Amerika er det fire arter innen hjortefamilien som er naturlig mottakelige for skrantesyke: nordamerikansk kronhjort, såkalt «elk», (Cervus elaphus nelsoni), mulhjort (Odocoileus hemionus), kvithalehjort (Odocoileus virginianus) og i mindre grad nordamerikansk elg (Alces alces shirasi).

Skrantesyke ble i 2016 påvist i Norge, på tre villrein (Rangifer tarandus tarandus) og to elg (Alces alces). Disse norske tilfellene er de første påvisningene av skrantesyke utenfor Nord Amerika og Korea. Påvisingen av skrantesyke på en villrein i Nordfjella er den første påvisinga av naturlig sykdom på rein i verden.