Sett elg og sett hjort — tetthetsindekser og oppdagbarhet
I løpet av de siste 25 årene har sett dyr-overvåkingen utviklet seg til å bli det mest benyttede overvåkingsverktøyet i norsk hjorteviltforvaltning.
Tekst: Erling J. Solberg (NINA), Vebjørn Veiberg (NINA), Magnus Stenbrenden (Faun Naturforvaltning) og Christer Rolandsen (NINA)
I løpet av de siste 25 årene har sett dyr-overvåkingen utviklet seg til å bli det mest benyttede overvåkingsverktøyet i norsk hjorteviltforvaltning. Riktignok gjennomføres det fortsatt fly- og helikoptertellinger i enkelte elgområder og flere har skaffet seg erfaringer med andre metoder, men i det meste av landet er det jegernes egne observasjoner som utgjør beslutningsunderlaget for forvaltningen. Nylig avsluttet vi et prosjekt der vi viser at indeksene fra sett dyr-overvåkingen gir et rimelig presist bilde på utviklingen i elgbestandene over tid, mens det fortsatt er et stykke igjen i hjorteområdene. For begge artene fant vi avvik fra hypotesen om at dyr oppdages med samme sannsynlighet over tid og mellom områder. Dessverre kan vi ikke beregne variasjonen i oppdagbarhet direkte fra sett dyr-data, men vi kan få en indikasjon på variasjonens størrelse ved å følge utviklingen i observasjonsforholdene og jaktinnsatsen.
En evig tilbakevendende utfordring i hjorteviltforvaltningen er å holde oversikt over utviklingen i bestandenes størrelse og struktur. I ulike deler av verden benyttes det flere forskjellige metoder til dette, avhengig av art, lokale forhold og økonomiske forutsetninger. Særlig har fly- og helikoptertellinger vært populære, men det høye kostnadsnivået gjøre dem svært krevende å benytte på regulær basis. I stedet har vi i Norge valgt å benytte enkle indekser basert på jegerobservasjoner av elg og hjort som grunnlag for å overvåke bestandsutviklingen. Dette er en metode som har sitt utspring i fiskeriforvaltningen, men da basert på mengden fisk som fanges framfor observeres. Erfaringene derfra er at bestandsindeksene kan gi et riktig bilde på utviklingen i fiskeressursene så lenge de grunnleggende antagelsene for metoden er innfridd. Gyldigheten av disse bør imidlertid undersøkes med jevne mellomrom ettersom en uforbeholden tiltro til at antagelsene holder stikk kan føre oss riktig galt av sted — noe flere kollapser i viktige fiskebestander er eksempler på.
Mange av erfaringene fra fiskeriforvaltningen har vi overført til hjorteviltforvaltningen. Basert på jegerobservasjonene beregner vi ulike indekser som mål på bestandenes tetthet og struktur (boks 1), og i likhet med fiskeriene antar vi at oppdagbarheten av dyr er stabil. Antallet elg eller hjort som observeres av en gjennomsnittsjeger på en gjennomsnittsdag vil således utelukkende påvirkes av antallet individer som befinner seg i området. Rent teoretisk kan imidlertid all variasjonen i indeksverdiene skyldes varierende oppdagbarhet, noe som i så fall vil gjøre indeksene helt ubrukelige som mål på utviklingen i bestandsstørrelse og-struktur. For å bruke indeksene fra sett dyr-overvåkingen som forvaltningsverktøy, må vi derfor først forsikre oss om at oppdagbarheten er rimelig stabil over tid, og eventuelt lik mellom områdene som sammenlignes. Alternativt bør vi vite noe om hvor mye oppdagbarheten faktisk varierer og hvilke faktorer som forårsaker denne variasjonen.
I vårt prosjekt undersøkte vi om oppdagbarheten av elg og hjort varierer mellom områder og år, og i hvilken grad dette har konsekvenser for bruken av sett dyr-indeksene i forvaltningen. Til formålet benyttet vi data fra en rekke overvåkingsområder for elg (16) og hjort (3) der vi i en årrekke (7-44 år) har samlet inn data på kjønn og alder fra de skutte individene. I disse områdene kunne vi rekonstruere bestandsforløpet, som vi siden sammenlignet med indeksene beregnet fra sett dyr-data fra de samme områdene. I tillegg gjorde vi flere uavhengige analyser av variasjonen i oppdagbarhet innenfor jaktsesong, og mellom områder.
Figur. 1. Lokalisering av de ulike studieområdene for elg (grønn) og hjort (brun): 1. Troms, 2. Beiarn, 3. Vefsndalen, 4. Innherred, 5. Gausdal, 6. Solør, 7. Krødsherad, 8. Ringerike, 9. Østfold, 10. Kongsberg, 11. Vestfold/Telemark, 12. Vest-Agder, 13. Valle, 14. Vinje, 15. Vestre Slidre, 16. Skjåk, 17. S-Trøndelag, 18. Sogn og Fjordane, og 19. Kvinnherad.
Stor variasjon i oppdagbarhet innen sesong og mellom områder
At antallet elg eller hjort som observeres varierer mellom områder og over tid er noe de fleste elg- og hjortejegere har erfaring med — men det er sjelden mulig å avklare om dette skyldes forskjeller i tetthet eller ulik oppdagbarhet. Et visst inntrykk av hvordan oppdagbarheten varierer over tid kan vi likevel få ved å holde regnskap med antallet dyr vi i fellesskap ser fra dag til dag i løpet av jakta. Dersom området er stort, slik at nettoeffekten av inn- og utvandring er liten, skal vi forvente en gradvis nedgang i antallet dyr som sees per jeger og dag etter hvert som bestanden reduseres.
At dette ikke alltid er tilfelle ser vi i figur 2. I overvåkingsområdet i Nord-Trøndelag (område 4, figur 1) ble det riktignok sett færre dyr per jegerdag i slutten av jakta, men det var ingen gradvis nedgang i sett antall elg per jeger og dag i løpet av jaktsesongen. Faktisk var det på 2000-tallet ingen generell nedgang i indeksverdiene i første halvdelen av jaktsesongen (Fig. 2), til tross for at ¾ av alle elgene ble skutt i denne perioden.
Figur 2. Gjennomsnittlig antall elg sett per jeger og jaktfelt (+/- 1 SE) i forhold til jaktdag (dag siden 25. september) i perioden 1981-2011. Data fra 1980-tallet strekker seg kun til jaktdag 29 (23. oktober) pga. kortere jaktsesong (1981-1991). I mesteparten av studieperioden ble det ikke jaktat i perioden 2.oktober-9.oktober (jaktdag 8-16).
Dette vitner om at oppdagbarheten av dyr ikke er særlig stabil gjennom jaktsesongen. Mulige årsaker er at observasjonsforholdene endrer seg (for eksempel mindre lauv på trærne), at elgen endrer atferd, eller at jegerne blir flinkere til å finne dem (boks 2). Det faktum at observasjonsraten synker raskt de første dagene av jakta, og etter fredningsperioden (jaktdag 7-17 = 1.-10. oktober, Fig. 2), kan for eksempel skyldes at elgen er relativt naiv i starten, men raskt blir mere sky når den jaktes på. Samtidig vet vi at både jegerne og elgene forflytter seg innen jaktområdet i løpet av jakta. En alternativ forklaring kan derfor være at jegerne starter jakta i de delene der de erfaringsmessig oppdager flest elg før de forflytter seg til de mer marginale delene av terrenget.
I tillegg til å variere innenfor jaktsesong, fant vi til dels stor variasjon i oppdagbarheten av elg mellom områder. Dette var ikke overraskende, tatt i betraktning variasjonen i elgens leveområder i Norge, men sjelden har vi tidligere hatt muligheten til å kvantifisere forskjellene som her. I studieområdene varierte oppdagbarheten fra 2,5 prosent til mer enn 13 prosent (figur 3). Det betyr at en gjennomsnittsjeger kan forvente å se en gitt elg med fem ganger større sannsynlighet i Beiarn enn i Vestfold/Telemark. Viktige forklaringsfaktorer var andelen lauvskog og myr — som begge fører til økt sannsynlighet for å oppdage en elg (figur 3) — men her er det sannsynlig at også topografien og jaktmetodene spiller inn.
Figur 3. Oppdagbarheten av elg beregnet som antall elg sett per jegerdag i forhold til bestandstetthet (antall elg per 10 km2) i ulike bestander. Grønne stolper angir mer fjellrike regioner med mer åpen skog, mens røde stolper er mer lavereliggende regioner med mer lukket skog.
I praksis betyr dette at antallet elg sett per jegerdag er dårlig egnet til å si noe om variasjonen i bestandstettheten mellom områder — til det er forskjellene i oppdagbarhet for stor. Når jegerne i Vestfold/Telemark ser 0,34 elg per jegerdag er det derfor ikke fordi bestandstettheten er lavere der enn i Beiarn, hvor de ser 0,84 elg per jegerdag. Tvert imot. I Vestfold/Telemark var bestandstettheten 60 prosent høyere enn i Beiarn i studieperioden, og ikke lavere som antydet av antallet elg sett per jegerdag.
Et langt bedre mål på variasjonen i bestandstetthet mellom områder synes å være antallet elg skutt per km2, og særlig når vi samtidig kontrollerte for variasjonen i kalverekrutteringsrater mellom bestandene. I Beiarn felles det således færre elg per km2 (0,23) enn i Vestfold/Telemark (0,28), i samsvar med de lavere bestandstetthetene og høyere rekrutteringsratene i Beiarn. Tatt i betraktning at jaktuttaket i hovedsak bestemmes av jaktkvotene, betyr det at forvaltningen tildeler kvoter i rimelig samsvar med den årlige tilveksten av dyr, og at andelen elg som dør av andre årsaker enn jakt varierer lite mellom bestandene.
Relativt stabil oppdagbarhet mellom år
I forvaltningssammenheng er det sjelden vi benytter sett dyr-indeksene til å si noe om variasjonen i bestandstetthet innenfor jaktsesong og mellom bestander, og av den grunn er det ikke avgjørende om oppdagbarheten varierer mellom jaktdager og på tvers av områder. I forvaltningssammenheng er vi først og fremst interessert i å vite noe om utviklingen i bestandstetthet og -struktur fra ett år til det neste, og følgelig der det langt viktigere at den gjennomsnittlige oppdagbarheten innen områder ikke varierer mye mellom år.
Når vi analyserte utviklingen mellom år fant vi for det meste et nært og positivt forhold mellom sett elg-indeksene og de relevante bestandsegenskapene. Med andre ord var det lite variasjon i oppdagbarhet. Mest presise var indeksene på bestandstetthet, som sett elg per jegerdag, mens indeksene på kjønnsrate og rekrutteringsrate var noe mindre presise. Interessant nok fant vi at antallet elg skutt per jegerdag var en bedre indeks på bestandstettheten enn antallet elg sett per jegerdag. Mange har vært skeptiske til å benytte skutt per jegerdag som indeks på tettheten på grunn av praksisen med å styre avskytningen via årlige kvoter. Dette synes likevel å være av mindre betydning for presisjonen enn tidligere antatt og følgelig bør også skutt per jegerdag vurderes som en mulig indeks på bestandstettheten.
Selv om oppdagbarhet varierte lite fra år til år, var det likevel en tendens til at den endret seg på lengre sikt. Særlig tydelig var nedgangen i oppdagbarhet i områder med stor økning i jaktinnsatsen. I gjennomsnitt økte sannsynligheten for å se en elg med kun 30 prosent for hver dobling av jaktinnsatsen, noe som tilsier at en jeger blir mindre effektiv til å oppdage en elg når jaktlaget øker. I de fleste områdene har jaktinnsatsen en tendens til å øke med økende bestandsstørrelse, og følgelig er det fare for at vi underestimerer vekstraten når bestanden øker.
At oppdagbarheten synker med økende jaktinnsats tror vi mest skyldes at jegerne endrer områdebruken når antallet jegere og/eller antallet dager med jakt øker (se boks 2). I tillegg ser vi at rutinene for sett elg-registrering har en uheldig bieffekt som virker i samme retning. Dagens regelverk sier at kun elg som med sikkerhet ikke er observert tidligere samme dag skal registreres, noe som reduserer betydningen av elg sett i store jaktlag. Fordi sannsynligheten for å se samme elg øker med antall jegere på laget, vil også antallet elg som kanselleres som dobbelt-observasjon øke. Resultatet er at relativt færre elg rapporteres per jegerdag desto flere jegere som deltar.
Hva så med hjorten?
Mens registrering av sett elg og bruken av avledede indekser har lang tradisjon innen elgforvaltningen, ble sett hjort først innført som frivillig prøveordning i 1999. I de senere årene har oppslutningen omkring sett hjort-registreringene og forventningene til den praktiske nytteverdien av dette arbeidet økt, men på grunn av lite data har vi hatt få muligheter til å undersøke den faktiske presisjonen av sett hjort-indeksene.
Figur 4. Variasjonen i antall hjort sett per jegerdag, sett per km2 og rekonstruert bestandsstørrelse i Kvinnherad. Alle årsverdiene er delt på gjennomsnittsverdien for å kunne vises på samme skala.
Basert på materialet vi så langt besitter, fant vi en svakere samvariasjon mellom tetthetsindeksene og bestandstettheten i hjorteområdene enn i elgområdene. Best resultat fant vi i Kvinnherad (figur 4) der sett hjort per jegerdag og sett hjort per km2 jaktareal samvarierte positivt med bestandstettheten. I de andre områdene (figur 1) var det for stor mellomårsvariasjon i indeksverdiene til at disse med særlig presisjon kunne fortelle oss noe om utviklingen i bestandstetthet.
Den store mellomårsvariasjonen i indeksverdier tror vi skyldes flere forhold. For det første er registreringen av sett hjort-data fortsatt en relativt ny praksis i hjorteområdene, og kvaliteten på materialet er ikke alltid like høy. Ikke alle jaktfelt rapporterer sett hjort data hvert år, og variasjon i oppdagbarhet mellom områder kan således skape årsvariasjon som kun skyldes hvilke jaktfelt som rapporterer. I tillegg frykter vi at mange jaktøkter som ikke leder til observasjon av dyr forblir urapportert. Dette er imidlertid svært viktig informasjon, og helt nødvendig dersom vi skal kunne spore bestandsnedgang med sikkerhet.
Et annet særtrekk med hjorten er at oppdagbarheten synes å variere mer mellom kjønns- og aldersgrupper enn for elgen, og i tillegg endrer oppdagbarheten seg i løpet av jaktsesongen. Jaktsesongen for hjort er vesentlig lenger enn for elg, noe som medfører at observasjonsforholdene kan endre seg mye i løpet av jakta, primært som følge av lauvfelling, snøforhold og daglengde. Tilfeldig mellomårsvariasjon i disse forholdene kan medføre at sett dyr-indeksene vil være upresise mål både på bestandsstrukturen og bestandstettheten i hjorteområdene.
Et annet moment er at sesongtrekkende hjort starter høsttrekket gjennomgående tidligere enn sesongtrekkende elg. Hovedtyngden av høsttrekket hos elgen skjer helt i slutten av, eller etter at elgjakta er avsluttet. Sesongforflytningen har derfor liten innvirkning på sett elg-registreringene. Hos hjorten skjer derimot en stor del av høsttrekket i løpet av jaktperioden. I slutten av jakta kan da den lokale tettheten av hjort i overvintringsområdene være større enn den regionale tettheten i starten av jakta, til tross for at den regionale bestandsstørrelsen er redusert. Variasjon i når hjorten befinner seg i de ulike delene av jaktområdet i forhold til når jakta gjennomføres kan således skape stor variasjon i antallet hjort sett per jegerdag mellom år, men uten at dette reflekterer endringer i bestandsstørrelsen.
I praksis betyr dette at bruken sett hjort-data fortsatt vil kreve en del forskning og utvikling for å nå et ønsket presisjonsnivå. Dette innbefatter mer forskning omkring årsaken til de store mellomårsvariasjonene i indeksverdier, og at det utvikles bedre rutiner for innsamling av sett hjort-data i mange kommuner. Sistnevnte gjelder særlig med hensyn til antallet jaktlag og jegere som rapporterer data. Dersom vi bedre forstår hva som skaper variasjonen i oppdagbarhet og arealbruk, er det å håpe at sett hjort-overvåkingen kan utvikles til å bli et lite viktig forvaltningsverktøy i hjorteområdene som sett elg-overvåkingen i elgområdene.
Konklusjon og veien videre
Indekser beregnet fra sett elg- og sett hjort-data kan benyttes som mål på den relative utviklingen i bestandstetthet og -struktur i elg- og hjortebestander, men med varierende presisjon. Presisjonen er høyere for sett elg-indeksene enn sett hjort-indeksene, sannsynligvis fordi hjorten varierer mer i arealbruk og oppdagbarhet enn elgen. Dessverre eksisterer det ingen direkte informasjon i sett dyr-materialet som forteller oss om oppdagbarheten eller arealbruken varierer mellom år. Under tolkningen av sett dyr-indeksene er det derfor viktig at vi også studerer utviklingen i faktorer som kan tenkes å påvirke oppdagbarheten — som for eksempel observasjonsforhold og jaktinnsats. Dersom jaktperioden har vært preget av svært avvikende observasjonsforhold (vær, hogst) og/eller at antallet og sammensetningen av jegere har endret seg mye, er det god grunn til å tolke utviklingen i sett dyr-indeksene med forsiktighet.
Dagens praksis med å kansellere doble observasjoner av samme elg eller hjort samme dag reduserer presisjonen av sett dyr per jegerdag-indeksen når jaktinnsatsen varierer. Slik vi ser det vil det være tilstrekkelig å kansellere observasjoner av samme dyr gjort av samme jeger i samme jaktsituasjon (eksempelvis innen et drev), men ikke å kansellere sikre observasjoner av samme dyr gjort av andre jaktlagsmedlemmer, eller av samme jeger i en ny jaktsituasjon samme dag. Med en slik praksis vil ikke antallet observasjoner reduseres med økende antall jegere. En endring i instruksen bør gjennomføres på samme tidspunkt over hele landet, men først etter at potensielle negative effekter av rutineenedringene er utredet nærmere.
Boks 1: De viktigste sett dyr-indeksene
Antall dyr sett per jegerdag (observasjonsraten): En indeks på bestandstettheten. Beregnes ved å dele alle observasjoner av elg eller hjort med det summerte antallet jegerdager innen et definert jaktområde og innen en avgrenset jaktperiode (vanligvis hele jaktsesongen).
Antall dyr skutt per jegerdag: En annen indeks på bestandstettheten. Beregnes ved å dele alle elg eller hjort skutt med antallet jegerdager i jaktområdet og jaktperioden.
Sett kalv per hunndyr: En indeks på bestandens produktivitet. Beregnes ved å dele antallet kalver observert med antallet hunndyr ett år og eldre.
Sett kalv per kalvku: En alternativ indeks på bestandens produktivitet. Beregnes ved å dele alle kalver fra kalveførende elgkyr med antallet kalveførende elgkyr. Ved å trekke fra én får vi tvillingraten som er andelen kalveførende kyr med tvillingkalv.
Sett hunndyr per hanndyr: En indeks på kjønnsraten i bestanden. Beregnes ved å forholde antallet hunndyr ett år og eldre med antallet hanndyr ett år og eldre.
Sett spissbukk per eldre bukk: Indeks på rekrutteringen av ungbukker i hjortebestandene. Ingen tilsvarende indeks beregnes for elgbestandene da det ikke skilles på åringsokser og eldre okser i sett elg-overvåkingen.
Boks 2: Hva påvirker oppdagbarheten?
Oppdagbarheten av elg og hjort varierer som følge av tre forhold – varierende observasjonsforhold, dyrenes adferd og varierende søkeeffektivitet. For eksempel kan forskjellige vegetasjons- og terrengforhold skale ulik observasjonsforhold mellom områder. Ulike værforhold og tidspunkt for lauvfall i jaktsesongen kan påvirke observasjonsforholdene mellom år. Elg og hjort kan dessuten tenkes å bli mindre sky dersom konkurranse om maten øker og/eler kjønnssammensetningen endrer seg. Hos hjortedyr er gjerne hanndyrene mindre sky enn hunndyrene, noe som betyr at flere dyr kan observeres ved en gitt bestandstetthet og jaktinnsats dersom bestanden består av mange hanndyr. I tillegg påvirkes oppdagbarheten av jegernes søkeeffektivitet, eller evnen til å observerer et dyr under jakta. Jaktmetoder og jakterfaring er avgjørende for hvor mange dyr som observeres av den enkelte jeger, og i tillegg er jegernes bruk av jaktområdet viktig. Mange studier antyder at den gjennomsnittlige søkeeffektiviteten synker når bestandstettheten øker, sannsynligvis fordi adgangen til jakt øker med økende ressurstilgang. Når antallet jeger øker vil mer marginale deler av terrenget tas i bruk. Resultatet er at jegerne i gjennomsnitt blir mindre effektive i å observer dyr. Søkeffektiviteten påvirkes også av at tiden benyttet til aktiv jakt kan variere. På dager med suksess vil mye av tiden benyttes til slakting og transport av felte dyr, ofte på bekostning av tiden brukt til å søke etter og observere dyr. I sett elg- og sett hjort-overvåkingen prøver man nå å ta høyde for dette ved at også antallet timer med jakt per dag skal registreres.