Hopp til innhold

Hjorteviltet

Med sans for hjortevilt!

Artikkelen er hentet fra hjorteviltet-logo.png
Med sans for hjortevilt!
Bror Iver, Atle og far Ivar på elgjakt i Verdalen hvor de jaktet i 12 år (bildet er tatt på stativ).

«Jeg vurderte tidlig en utdannelse innenfor IT, men både min bror og jeg ble sugd opp av biologien. Med en far (Ivar) som er ekstremt dedikert til biologien ble vi «ødelagt» i ung alder. Vi fikk tidlig interesse for både fiske og jakt. Allerede som smågutter satte vi opp fangstrekker for smågnagere, gjorde notater og førte protokoller over fangsten. Vi fanget sommerfugler og satte på nåler. Det var en noe uvanlig oppvekst i våre trakter. Jeg skjøt mitt første rådyr som 13–åring og var kjempefasinert. Jeg satt på post og funderte over rådyrenes liv. Hvor bor de og hva gjør de? Jeg levde og åndet for å finne ut mer om dette og bestemte meg ganske tidlig for å ta en doktorgrad på rådyr. Jeg brukte veldig mye tid i felt for å lære. Rådyret ble, og er på mange måter mitt vilt». 

Atle Mysterud. Foto: Ragnhild Mysterud

Atle Mysterud. Foto: Ragnhild Mysterud

Etter å ha tatt en doktorgrad på rådyr ble veien videre litt tilfeldig. Den engasjert forskeren analyserte en mengde hjortedata for Rolf Langvatn før det ble fast ansettelse på Universitetet i Oslo. Før han for fullt viet seg til hjorteviltforskningen var han leder for et stort prosjekt der temaet var sauebeiting i høgfjellet. Det ble viktig å vedlikeholde gjerdet som omkranset forsøksområdet og her kom hans praktiske evner godt til nytte. Atle hevder med et smil at han er den professoren i Norge som er best til å gjerde.

Atle ledet sauebeiteprosjektet i 10 år og erfaringen herfra ga også starten til tilsvarende beiteforsøk på hjort. Problemstillinger med høy tetthet av beitedyr og mulige effekter på beiteplanter og øvrig mangfold er de samme. Oppholdet vest for vannskillet medførte mye kontakt med hjortemiljøet og flere interessante oppgaver fulgte i kjølvannet av dette.

Her traff han også sin kone Rønnaug fra Jølster første gangen i 1991. Rønnaug og Atle har to døtre på henholdsvis 11 og 14 år, og Atle hevder å være en utpreget familiemann og finner stor glede i det. Atle lager middag hver dag og koser seg med familien rundt bordet. Her er det fruen i huset som for tiden er det mest aktive karrieremennesket. Videre er han som mange andre fedre engasjert i barnas fritidsinteresser. Familien deler for øvrig interessen for trening og friluftsliv.

Atle er kjent for sitt store engasjement og er en produktiv fyr. Han er glad i å skrive og har vært med å produsere utrolige 200 fagarbeider internasjonalt så langt i sin karriere. Det er ingen ting som tyder på at det blir slakket av på tempoet i årene som kommer. Atle engasjerer seg ikke bare her hjemme men også internasjonalt. Kontakten med andre forskere og hjorteviltforvaltere utenom Norges grenser er viktig. Det er alltid noe å lære av kollegaer i utlandet og mye har overføringsverdi til norsk hjorteviltforvaltning. Vi bør bli flinkere til å hente inspirasjon og lære av andre. Norsk hjorteviltforvaltning har kommet langt men ikke lengre enn at vi kan lære av både andre europeere og forvaltningsregimer i fjerne land.

Atle fremhever det gode samarbeidet som er mellom dagens forskere i Norge.
Det er en god stemning og de trives sosialt sammen. Dette er ingen selvfølge og er mye bedre i dag enn det var før. Forskerne jobber ofte i grupper og utveksler spisskompetanse innenfor forskjellige fagområder. I en del sammenhenger trekkes også samfunnsforskere, utenlandske forskere, grunneiere og jegere inn i samarbeidet. Samarbeidet er en styrke og forskningen blir bedre av dette.

Atles interesse for hjorteviltforvaltning har også brakt han nærmere problemstillingene omkring flått og hjortelusflue. Atle kan ikke berolige jegerne og andre naturbrukere i så måte. Flåtten har trukket lenger inn i landet og høyere opp. Selv om flåtten er utsatt for uttørring om sommeren vil den bli et økende problem. Hjortelusflua har liten vinterbegrensning siden den lever i pelsen på elgen og det er god grunn til å tro at den blir vanlig vesentlig lenger nordover enn der den lever i dag. Dette ser vi fra Finland som har opplevd en liknende invasjon. Hjortelusflua får en videre utbredelse enn flåtten. Det er bare et spørsmål om tid.

En vellykket første bukkejaktdag i Skogbygda - gull på morgenen og sølv på kvelden. Foto: Rønnaug Mysterud.

En vellykket første bukkejaktdag i Skogbygda – gull på morgenen og sølv på kvelden. Foto: Rønnaug Mysterud.

– Hva skiller hjorteviltforvaltningen i Norge fra forvaltningen i andre land i Europa?

– Vår forvaltning er i stor grad preget av overvåking uten at vi har definert klare mål for forvaltningen av hjorteviltet. Vi står på mange måter ved et veiskille etter å ha bygd opp store produktive bestander av spesielt hjort og elg. Nå må veien videre stakes ut og målene må konkretiseres med tall.

Det er en mye sterkere målstyring ute i Europa. I for eksempel Ungarn er forvaltningen i stor grad preget av fokuset på store jakttrofèer, samt å hindre at klauvviltbestandene vokser utover dagens bestandsstørrelser. Norge er i mye større grad preget av den gamle fangerkulturen og fokuset på å produsere kjøtt til fryseren. Vi må bygge videre på de verdifulle grunnverdiene i vår forvaltning, men det er ikke til hinder for at vi kan justere kursen på noen områder. Jeg tror for eksempel at vi i større grad bør fokusere på det skjeve kjønnsforholdet i enkelte hjorteviltstammer og bidra til at våre hanndyr blir eldre. Får vi flere store elgokser kan vi også unne oss å felle en storokse i ny og ne uten dårlig samvittighet.

I disse ulvetider er det naturlig at vi også berører problematikken store rovdyr/ hjortevilt. Flere av jegerne som Atle omgås synes han er altfor mye for ulv, mens andre venner og forskerkollegaer synes det motsatte. Dette ble særlig klart nå det etablerte seg ulv på elgjaktterrenget til Atle i Marker i Østfold. Det er ikke lett å prøve å ha et balansert syn i dette spørsmålet. Mange vil ikke ha rasjonelle argumenter om effekter, det er mye følelser og verdier som styrer. Atle er klar på de lokale effektene på elgstammen når ulven etablerer seg i jaktområdet og yngler. Det er viktig å redusere kvotene umiddelbart når ulven tar i bruk elgvaldet som leveområde. Ulven er en effektiv jeger. En familiegruppe av ulv tar like mye elg pr. år om elgstamma innenfor reviret teller 600 eller 200 elger. Predasjonen på en 120 – 150 elg pr. revir kommer i tillegg til annen dødelighet og kan få betydelige følger lokalt om man ikke gjør tiltak. Forskeren mener at det er mye som tyder på at man ikke bør endre avskytingsprofilen selv med et høyt predasjonstrykk på elgen. Det går heller ikke an å sulte ut ulven ved styrt avskyting. Ulven er en dyktigere jeger enn jegerne på to bein og tar de elgene den trenger for å overleve.

Atle er sterkt i mot å sette ut ulv for å friske opp genmaterialet. Ved et slikt tiltak vil rovviltforvaltningen miste sin naturlighet og siste rest av troverdighet. Med henvisning til Nord-Amerika er det også god grunn til å stille kritiske spørsmål til dem som hevder at ulven bidrar til biologisk mangfold.

– Hvilken betydning har et varmere klima for vårt hjortevilt ?

– Et varmere klima vil sannsynligvis ha en positiv effekt på både hjort og rådyr. Mer nedbør kan skape problemer og temperaturen lokalt vil være avgjørende for om nedbøren kommer som snø eller regn om vinteren. Hvis et område får mer snø vil dette blant annet ha stor betydning for rådyret.

Når det gjelder elg og rein er forskerne noe mer usikre. Varmestress er et problem for elgen, men den største effekten antar vi kommer fra eventuell uttørking av beitene. Elgens produktivitet kan minske med den følgen at vi som jegere kan høste færre dyr av en gitt stamme. Parasittproblemer kan også bli et større problem for hjorteviltet med et varmere klima.

Hjorteviltforskeren er en ivrig jeger og det er først og fremst jakta med rifle som opptar han, eller som han selv sier; «det er klauver som gjelder, både i forskning og jakt». Atle er en lidenskapelig rådyrjeger, men etter å ha forsket på hjort har det også blitt litt hjortejakt i tillegg til elgjakt og rensjakt.

Atle deler også undertegnedes interesse for utenlandsjakt og praten går lett omkring dette temaet. Atle fasineres av hvor forskjellig adferden blir hos for eksempel rådyr med forskjellig jakttrykk. På små arealer med et stort jakttrykk i Tyskland er det helt utrolig å se hvor hardt dyra kan trykke. I Norge derimot kan de være over alle hauger på et blunk etter første støkking.

Til høsten er det villsvina i Tyskland som skal overlistes. Villsvin er et fantastisk jaktobjekt og Atle ser også positive sider av villsvinets etablering på norsk side. Villsvina kommer uansett hva forvaltningsmyndigheter og bønder måtte ønske og mene. Vi bør snarest legge en strategi for hvordan villsvinet skal forvaltes i dette landet.

Atle med en kudu i Sør-Afrika. Foto: M. Steyn

Atle med en kudu i Sør-Afrika. Foto: M. Steyn

 

Jakt i utlandet er fascinerende. Den store vilttettheten og de mange skuddsjansene skiller jakta fra tradisjonell norsk jakt. Kontakten med forvaltere og jegere i andre land er nyttig i forhold til arbeidet her hjemme og Atle har stor glede av samarbeidet både faglig og sosialt.

Høg kompetanse i kombinasjon med stor jaktinteresse har også medført at Atle Mysterud har blitt spurt om å ta over som ekspertrådgiver i Det Internasjonale Jaktrådet ( CIC ) etter Reidar Andersen. CIC har en klar oppfatning av jakt og jaktetikk og har nedtegnet dette. I Norge har vi en høg jaktmoral, men holdningene er ikke skrevet ned noe sted. Det er god grunn til å tro at det skjer noe på dette området etter Atles inntreden i CIC.

Det var for øvrig Atles interesse for jaktetikk som gjorde at han i ungdommen skrev boka «Med meitestang og Remington. Jakt og fiske i Hans Børlis liv og diktning» Det startet med en særoppgave om Hans Børli på videregående skole. Jeg ble fasinert av hvordan man kan starte som en ihuga og rå jeger fra langt innpå skauen og ende opp som «antijakt». Denne boka er for øvrig blitt mitt «kulturelle alibi» som jeg drar fram når kona klager over min litt manglende interesse for å være med på kunstutstillinger eller teater, humrer Atle.

Det ligger i sakens natur at en ivrig jeger og friluftsmann holder seg i form. Atle er glad i å gå på ski, men sykkel har enda større fokus. Han har en forkjærlighet for dyre sykler og trener 3 ganger i uka. Også under treninga kommer perfeksjonisten til syne. Det er vitenskapelige prosedyrer som gjelder, med pulsklokke og nitidige notater. Tiden skal ikke kastes bort på unyttig trening. For det gjelder selvsagt å slå både bror Iver og naboer i Birken!

Jeg lar meg imponere av produktiviteten og kapasiteten til den 45-årige forskeren, jegeren og familiemannen. Det er utrolig hva enkelte får til. Det kan også nevnes at han i tillegg til forskningen driver både mastergrads – og doktorgradsundervisning ved universitetet i Oslo. Se også hans artikkel «Betydningen av jaktseleksjon for hjorteviltet» i dette bladet. Torstein Storaas i redaksjonsrådet skrev i en e-post til meg etter å ha lest artikkelen; «Det MÅ gå bra med Hjorteviltet med slike skribentar».

Takk til Atle Mysterud for alle gode bidrag til bladet over flere år. Vi håper vi også kan få dra nytte av din kompetanse og produktivitet i årene som kommer.