Manglende samarbeid i hjorteviltforvaltningen

Forvaltningsreformen endret på ansvarsfordelingen i den offentlige viltforvaltningen. Fagmiljøene hos fylkesmennene har ansvar for freda arter og rovdyr, og fylkeskommunen overtok ansvaret for jaktbare viltarter. Etter en innkjøringsperiode bør nå alle fylkeskommuner ha på plass en offentlig organisering som ivaretar det overvåkningsansvaret for jaktbare viltbestander som tilligger overordna myndighet.

Hvordan skal den offentlige forvaltningen av hjorteviltet være? Hvilke målsettinger har rettighetshaverne og hvordan skal jegerne klare å utføre den praktiske delen av jobben?

Kommunen

I ny forskrift om forvaltning av hjortevilt har kommunene fått ansvar for å vedta kommunale målsettinger for hjorteviltet. Forskriften gir ikke klare svar på hvordan de kommunale målsettingene skal være. Likevel gir dette muligheter for å sette et konkret fokus på selve forvaltningen og samtidig lage arenaer for samarbeid mellom offentlige og private interesser. I Oppland er fylkeskommunen opptatt av at de kommunale målsettingene ikke skal være en kommunal bestandsplan, men et konkret verktøy for overordna mål og retningslinjer. Et enkelt rammeverk som rettighetshaverne kan forholde seg til i arbeidet med bestandsplanene er ønskelig. Men målsettingene må være enkle, tydelige og etterprøvbare. Èn A4 side med klare målsettinger om hjorteviltstammen skal opp eller ned, hvilke bestandsplanområder og kommuner som det skal samarbeides med, hvor stort antall ulykker på vei og bane kan godtas og hvordan kommunen skal tilrettelegge for dialog og samarbeid med rettighetshaverne, bør være tilstrekkelig. Så kan kommunen selv velge å lage nødvendige vedlegg som grunnlag for målsettingene.

Kommunen må gi rettighetshavere mulighet til påvirkning inn i de kommunale målsettingene, mener Ola Idar Løkken. Foto © Olav Strand/NINA

Samarbeid og dialog er ikke overraskende en suksessfaktor i denne sammenhengen også. Kommunen må gi rettighetshavere mulighet til påvirkning inn i de kommunale målsettingene. Ansvaret for dette samarbeidet ligger hos kommunene. Det er kommunen som må invitere og tilrettelegge for dialog om retningen på forvaltningen innad i kommunen og videre ta reelle grep for interkommunalt samarbeid.

Det er derfor viktig at kommunale målsettinger og priv-ate bestandsplanområder tar hensyn til hverandre og legger årsleveområdet for viltbestanden til grunn i forvaltningen. Nabokommuner med helt ulike målsettinger har store muligheter for å mislykkes når de samme kommuner ligger innenfor årsleveområdet til bestanden. I forvaltningsforskriften har fylkeskommunen fått myndighet til å pålegge interkommunalt samarbeid der dette er nødvendig. Et pålegg er siste mulighet for å få ting på plass, men det er også en dårlig løsning. Frivillig samarbeid er uten tvil den beste modellen for å oppnå det som vi må bli enige om innenfor hjorteviltforvaltningen og det er kommunene som må initiere dette samarbeidet for å lykkes.

Rettighetshavere

Prinsippet om at hovedansvaret for hjorteviltet ligger hos rettighetshaver er klart og tydelig. Rettighetshavernes forståelse av at de faktisk har et samfunnsansvar er dessverre likevel ikke like tydelig hos alle. Men – når det ikke eksisterer et definert problem og jegerne betaler for kjøtt de strever med å kvitte seg med uten protester, kan vel ikke rettighetshavere lastes i stor grad.

Store beiteskader i utsatte områder og mange ulykker der hjortevilt er involvert på enkelte bane- og veistrekninger bør gi næring til en diskusjon om større uttak og endring av forvaltningspraksis. Foryngelsesplikten i skogloven er også et moment som i enkelte tilfeller bør tillegges større vekt.

Hjorteviltkjøtt er en stor ressurs som i mange tilfeller ikke blir utnyttet på best mulig måte. Samfunnet har utviklet seg i en retning der oppdeling av hele og halve slakt ikke lenger er naturlige aktiviteter rundt om i de private kjøkken om høsten. De færreste har kunnskap og frysekapasitet til å ta vare på såpass mye ferskt kjøtt. Et lavere uttak av hjortevilt gjennom jakt kan være resultatet av utfordringer med å kvitte seg med kjøttet. Da har vi plutselig en forvaltningsutfordring også.

Hjorteviltkjøtt er en stor ressurs som i mange tilfeller ikke blir utnyttet på best mulig måte. Foto © Erling Johan Solberg/NINA

Har vi nok fokus på den verdien som hjorteviltkjøttet representerer for rettighetshaver og forbruker?

Oppland hjorteviltregion (tidligere Dokksfløy elgregion) har tatt initiativ til å tilrettelegge for at jegerne kan videreforedle viltkjøtt slik at dette er enklere å omsette. I et eget prosjekt, som er støttet av Oppland fylkeskommune, har Oppland hjorteviltregion samarbeidet med enkelte videreforedlingsbedrifter der hjortevilt kan videreforedles, vakumpakkes og selges til forbruker i mindre pakninger. Hele prosjektet er gjennomført i samarbeid med mattilsynet.

En sterk og oppegående rettighetshaverorganisasjon bør være interessant å være medlem i. Det er gjennom samarbeid mot felles målsettinger at hjorteviltforvaltningen kan lykkes. Dette gjelder også internt for rettighetshavere, uansett hvilke intensjoner og interesser den enkelte rettighetshaver har. En sammenslutning av rettighetshaverne gjør det også enklere for kommunen å gjennomføre og forankre kommunale målsettinger og samarbeid interkommunalt.

Oppland fylkeskommune ønsker å fokusere på organisering og samarbeid for å få på plass nødvendig dialog i hjorteviltforvaltningen. Til dette trenger vi rettighetshavere og kommuner med langsiktig interesse og framtidstro på at vi i samarbeid skal lykkes med felles målsettinger.