Hopp til innhold

Jakt på villrein

Viktige datoer

20.08-30.09: Villreinjakt

Jakttilbud

Villreinkort for utenbygds utlyses for fjellstyrene i Oppland inkl. Sunndal gjennom inatur.no. For villreinjakt hos de andre fjellstyrene samt for innenbygdsboende må du ta kontakt med hvert enkelt fjellstyre.

Hvorfor jakter vi villrein?

Jakten er den viktigste bestandsregulerende faktoren i alle norske villreinområder.

Mennesker har jaktet villrein i flere ti-tusener av år. Reinen har vært viktig som matressurs og for bosettingen i Norge. I tidligere tider ble villreinen skutt med pil og bue og fanget i fangstgraver og massefangstanlegg. I dag viderefører vi høstingen av villreinen gjennom aktiv jaktutøvelse med kruttdrevne våpen. Jakta er hovedårsaken til dødelighet hos villrein i Norge. Dette regulerer bestanden i det enkelte villreinområde, slik at den ikke blir høyere enn det beiteressursene tillater over tid.

Villreinjakt. Foto © Olav Strand/NINA

Villreinjakt. Foto © Olav Strand/NINA

 

Villreinen lever av gras, urter og lav. Disse artene utgjør et svært karrig beitegrunnlag som er følsom for overbeiting. I tillegg er det få rovdyr som beskatter villreinen. For å unngå overbeiting, og for å holde relativt stabile villreinbestander, har vi derfor et årlig uttak av villrein gjennom jakt. Dermed unngås store bestandssvingninger og medfølgende store svingninger i beiteressursene. Forvaltningen av villreinen er med på ta vare på økosystemet i høyfjellet, og store økologiske katastrofer unngås.

I tillegg er jakta og jegeren en viktig bærer av en gammel kultur – jegerkulturen. Dagens jeger er ikke avhengig av kjøttet for å overleve, men for mange er viltkjøtt en kjærkommen avveksling i den norske husholdningen.

Samfunnsmessig betydning

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at mellom 8-9 000 jakter villrein hvert år, og feller 4-5500 dyr. Antallet varierer i takt med bestandstallene i villreinområdene. Hvorfor jakter så mange? De fleste driver villreinjakt av mange årsaker; høsting av naturens ressurser, rekreasjon, mosjon, spenning og sosialt samvær med venner. Dette settet av årsaker, i tillegg til regulering av bestandene, gjør jakten viktig for utøverne og samfunnene som preges av jegere og jaktutøvelse.

For mange grunneiere/rettighetshavere gir salg av jaktrett, husvære, transport m. m. en kjærkommen ekstrainntekt. I tillegg kommer de positive økonomiske effektene av annen overnatting, proviantering m. m. i lokalsamfunnene tilknyttet villreinområdene.

Jaktformer

Smygjakt på villrein

Stillingsjakt (smygjakt) er en de vanligste jaktformene for norske villreinjegere. Vi kan dele jakten inn i to faser, observasjonsstadiet og selve stillingen. I observasjonsstadiet søker jegeren å finne reinen, enten gjennom å bevege seg sakte i terrenget eller gjennom observasjon fra et høyereliggende punkt.

Etter at flokken eller enkeltdyret er funnet begynner den egentlige stillingsjakten, der målet er å bringe jegeren inn til et godt utgangspunkt for et sikkert skudd. Hvis dyret/dyrene er i ro under denne fasen stiller man direkte mot, etter å ta hensyn til terrengformasjoner, vindretning m. m.

Gå i ett med omgivelsene

Villreinen har utmerket luktesans og godt syn. Det er viktig å posisjonere seg i forhold til vindretningen, slik at man ikke værsetter dyrene. Man må i tillegg bruke terrenget slik at man i minst mulig grad er synlig for dyrene i stillingsfasen. Direkte silhuett eller brå bevegelser vil i hvert fall øke muligheten for at dyrene støkkes.

Jegeren bør ikle seg farger som går mest mulig i ett med omgivelsene. Unngå farger som gir sterk kontrast (svært lyse eller svært mørke farger vil som regel stikke seg mest ut i forhold til omgivelsene).
Før selve stillingsfasen begynner kan det være lurt at jegeren plukker seg ut punkt å stille mot. Siden man må unngå at dyret/dyrene ser jegeren, betyr dette også at jegeren i lite grad vil kunne ha full oversikt under hele stillingsfasen. Man bør allikevel så langt det er mulig stoppe jevnlig og observere dyret/dyrene i stillingsfasen.

Har vi sett alle dyrene eller er det dyr i utkanten vi ikke har sett? Vil jegerens utvalgte punkt bringe han/hun nærme nok for et sikkert skudd, eller må man revurdere planen? Er dyrene fortsatt i ro eller har de startet å bevege seg?

Etter at stillingen er avsluttet, og vi har kommet til et godt utgangspunkt for et sikkert skudd, er det en rekke ting vi må vurdere. Villreinjegeren har fått tildelt en eller flere fellingstillatelser, som gir han/hun mulighet til å felle dyr av en viss kjønns- og/eller alderskategori. Dermed må man vurdere og kunne plukke ut dyr av riktig kjønn og alder. Det er viktig at det er sikker bakgrunn som kulefang bak dyret det skal skytes på.

Vurder skuddhold og  avstand til andre dyr

Siden villreinen er et flokkdyr, er det viktig at jegeren i tillegg plukker ut et dyr som har god avstand til andre dyr. I de aller fleste tilfeller vil prosjektilene vi bruker ved reinsjakt gi gjennomskyting. Når prosjektilet passerer gjennom dyret kan dét, eller deler av dét, gjerne forandre vinkel noe. Etter gjennomskyting er det også fare for rikosjettering ved at prosjektilet treffer stein e. l og forandrer retning. Vi bør derfor unngå å skyte på dyr som har en bakgrunn som domineres av fjell og stein.

Er jegeren innenfor det den anser som akseptabelt skuddhold? Normal anbefaling er maks 120-150 meter for rein som står rolig. Dyr i bevegelse vanskeliggjør en god skuddplassering for de aller fleste og bør unngås. Dyrets vinkel og plassering i forhold til jegeren er også et moment som må vurderes nøye. Optimalt skudd er mot dyr som har bredsiden til, da dette gir oss et størst mulig treffområde for de vitale delene.

Dersom dyret/dyrene begynner å trekke i stillingsfasen, enten av naturlige årsaker eller på grunn av uro, bør jegeren stoppe opp og vurdere situasjonen på nytt. Selv om dyrene under trekk med vekslende småbeiting og rolig gange ser ut til å bevege seg sent, så er dette ofte et bedrag. Det er meget vanskelig å ta igjen og stille på en flokk som beveger seg bort fra jegeren. Det beste i slike tilfeller er normalt sett å finne seg et godt observasjonspunkt å følge flokkens bevegelser. Kanskje roer de seg på nytt og gir en ny stillingsmulighet? Kanskje er det andre jegere i terrenget som nå starter å stille? Sistnevnte kan medføre at dyr slår tilbake samme vei etter skudd.

Stilling til forpost

Stilling til forpost er også mye brukt som jaktform etter rein, og brukes i de tilfeller der dyret/dyrene er i bevegelse allerede ved observasjonen. Jegeren bruker denne jaktformen for å stille mot et utvalgt punkt der man antar dyret/dyrene vil komme trekkende forbi. Dette stiller store krav til jegerens kunnskap til dyrene og til dyrenes oppførsel i det aktuelle terrenget. Er det tradisjonelle trekkruter de normalt vil følge? Er det større vann eller blautmyrer de vil unngå?

Ofte vil rein på trekk bevege seg mot vinden, noe som gir jegeren en utfordring. Vi må derfor ta nøye hensyn til dette under hele stillingsfasen, og endelig plassering må i slike tilfeller naturlig nok være noe på siden av antatt trekkrute.

Vaktjakt

Vaktjakt baserer seg på meget inngående kunnskap til reinens trekk i det aktuelle terrenget. Jegeren posterer enkelt og greit på et utvalgt punkt og venter på at dyret/dyrene skal trekke forbi. Dette er den jaktformen som nok ligner mest på de tidligste metodene for reinsjakt som er kjent i Norge, og som baserer seg på bogastiller og dyregraver.

Vaktjakt er en glimrende jaktform om det er mange jegere i terrenget. I slike tilfeller er individuell stillingsjakt mindre akseptabelt, både av hensyn til den enkelte jegers sikkerhet og fordi en lett vil støkke dyr for hverandre. Det er også en meget aktuell jaktform i tåke. Spesielt tett tåke umuliggjør mer eller mindre andre jaktformer, både av sikkerhetsmessige årsaker og at man lett støkker dyr før man har mulighet til å observere de.

De aller fleste villreinjegere bruker nok en kombinasjon av ovennevnte jaktformer, og det er opp til den enkelte å vurdere situasjonen og ut i fra dette velge en metode.

Villrein. Foto © Per Jordhøy/NINA

Villrein. Foto © Per Jordhøy/NINA

Hvordan komme seg på reinsjakt?

Mulighetene og tilbudene for reinsjakt i Norges 23 villreinområder er mange og varierte.

De aller fleste av disse 23 områdene har årlig jakt. År om annet fredes dyrene i enkelte områder av bestandsmessige grunner. Når man har funnet seg ”sitt villreinområde” og sjekket at det er jakt der dette år, kan man begynne å søke jakt.

Man har i realiteten to valg. Jakt på statsgrunn (allmenninger, fjellstyrer) eller jakt på privat grunn. Det er fordeler og ulemper med begge. Jakt på statsgrunn er normalt billigere, men man risikerer i høyere grad at man må dele terrenget med flere jegere.

Jakt på privat grunn krever ofte at man har det rette lokale kontaktene, og/eller at man er villig til å ringe rundt. Mange villreinutvalg har valdkart og liste med tlf/adresser til valdansvarlige.
Jakt på statsgrunn krever at man følger visse prosedyrer for søknadsfrister m. m. Her må man besøke de enkelte fjellstyrers eller allmenningers nettsider, eller ta kontakt med de på annen måte. Mange kanaliserer sine jakttilbud gjennom nettsiden til Inatur (www.inatur.no). For en mer detaljert oversikt over jaktmulighetene på statsgrunn se Villreinrådets jakttilbud.

 

Formelle krav

For å delta på reinsjakt er det en rekke formelle krav man må oppfylle, så som jegerprøven, årlig skyteprøve og årlig betalt jegeravgift.

I tillegg er det lovverk man må forholde seg til gjennom jaktutøvelsen. Særlig viltloven med tilhørende forskrifter.

Man må også sette seg inn i eventuelle privatrettslige betingelser i det enkelte villreinområde. Villreinutvalget i det enkelte område har oversikt over dette.