Er innvollsparasittbyrden på elg i Hedmark høy?

Mange parasittarter

Det finnes mange arter av innvollsparasitter hos hjortevilt. Dyr blir smittet ved å spise planter hvor det ligger parasittlarver. Når larvene når dyrets løypemage utvikler de seg videre til et voksent individ, som kan reprodusere via egg (Fig. 1). Egg blir så skilt ut av systemet sammen med avføring og kan smitte andre dyr som beiter i samme område. Når et dyr er smittet av innvollsparasitter kan det bli sykt og få redusert reproduksjonskapasitet og overlevelse, spesielt hvis det også er lite tilgjengelig beite eller mye predasjon i området. Man kaller disse effektene «sub-clinical» eller sekundære da parasitter vanligvis ikke fører til at verten dør, men kan gjøre at dyrene blir svakere og derfor mer sårbare overfor andre faktorer (som predasjon eller konkurranse om maten). Når en bestand har en høy tetthet er det også lettere for parasitter å spre seg mellom individer i området.

Elgtettheten i Hedmark er en av de høyeste i verden

Etter en stor økning siden starten av 1970 tallet har elgbestanden i Hedmark nådd en vintertetthet på omkring 1,3 elg pr. km2. Dette har ført til at det nå er mindre tilgjengelig mat pr. individ, og i tillegg kan varmere somre ha redusert beitekvaliteten. En høy parasittbyrde kan være en medvirkende stressfaktor under slike forhold. I mange områder i Norge er det registrert en reduksjon i slaktevekter de siste 10-20 årene. Parasitter er sikkert ikke den eneste grunnen til dette, men mange studier viser at innvollsparasitter kan påvirke vektutviklingen hos hjortedyr. Til tross for dette, har vi lite kunnskap om betydningen av innvollsparasitter hos elg i Norge. Som en første tilnærming er det viktig å vite noe om hvor stor parasittbelastningen er på elg i Norge og i hvilken grad denne er assosiert med vekten.

Hvor mange innvollsparasitter finnes på elg i Hedmark?

En studie av innvollsparasitter hos elg i Hedmark viste at 75 % av individene hadde minst en art. Parasitter som ble funnet hørte til den strongyle typen og fra slekten Nematodirus, og ble identifisert ved å samle eggprøver fra møkk. Eggtelling fra møkk kan gi en ganske god oversikt over antall parasitter i en elg, men det er bare mulig å identifisere parasitter fra brede taksonomiske grupper. Ofte blir også antallet parasitter underestimert, da eggproduksjonen varierer i løpet av året og mellom parasittindivider. For å få et mer korrekt bilde av parasittbyrden i en bestand, er det derfor nødvendig å finne de voksne parasittindivider i løypemagen til elgen.

Under jaktsesongen høsten 2013 ble det tatt prøver fra 49 elg med forskjelligalder (mellom 2 og 14 år) og kjønn. Prøvene ble samlet inn fra både møkk og løypemagen. Vi fant at alle dyrene var smittet med minst en type parasitt. Parasittene tilhørte 11 forskjellige grupper og var vidt utbredt i bestanden (fig. 3). Blant innvollsparasittene som ble funnet i løypemagen (= abomasum, se fig. 1) var Ostertagia antipini og Spiculopteragia alcis de hyppigste. Parasittbyrden varierte mellom 60 og 56 000 parasittindivider pr. elg (gjennomsnitt=12540), noe som er høyt i forhold til andre lignende studier av hjortevilt i Nord Amerika og Fennoskandia. Det viste seg at yngre dyr var smittet av en type parasitt ( Moniezia sp.) i større grad enn voksne individer og at det var mer sannsynlig for kalver å være smittet med DSL parasitter enn eldre dyr.

Kroppskondisjon

Vi fant en negativ sammenheng mellom parasittbyrden og kroppskondisjon basert på slaktevekt, kjevelengde, alder og kjønn. Motsatt fant vi ingen sammenheng mellom parasittbyrden og fettreservene og ingen sammenheng mellom fettreservene og kroppskondisjonen. Dette kan skyldes at elgen på høsten har hatt en hel sommersesong for å samle fettreserver og at fett derfor er lite representativ for den generelle kondisjonen gjennom året.

Eggtelling i møkk fører ofte til at vi underestimerer parasitt byrden

Ved å samle prøver fra løypen fant vi et høyere mangfold av parasitt og en høyere parasittbelastning enn hva vi ville ha funnet basert på eggtelling i møkk. Dette kan skyldes at høsten er en periode hvor parasitter produserer få egg, som sannsynligvis har dårlige sjanser til å overleve en kald vinter.

Å telle parasitter er arbeidskrevende!

Parasitter er en naturlig del av alle økosystemer og dyrebestander kan tåle en begrenset belastning. Av den grunn er det viktig å overvåke parasittbelastningen i hjortedyr, spesielt i ville bestander ved høy tetthet. I en slik fase kan parasittbelastningen være en viktig stressfaktor for hjorteviltet, og en medvirk ende faktor for å forstå bestandssendringer. Vår studie viser at det er viktig å bruke nøyaktige metoder for å evaluere både helsetilstanden og parasittbelastningen. Innsamling av prøver fra løypemagen gir et mer korrekt bilde av parasittbelastningen enn telling av egg i møkk på høsten, men dette er for arbeidskrevende til å gjennomføres som standard overvåkingsrutine. Det anbefales derfor å teste ut andre tilgjengelige metoder for å overvåke parasittbelastningen i ville dyr.

REFERANSER

Davidson mfl . 2015. Endoparasites in a Norwegian moose (Alces alces) population – Faunal diversity, abundance and body condition. International Journal of Parasitology: Parasites and Wildlife 4: 29-36.

Milner mfl . 2013. Gastrointestinal nematodes of moose (Alces alces) in relation to supplementary feeding. Journal of Wildlife Diseases 49 (1): 69-79.