Hvem gjør seg nytte av slakteavfallet fra elgjakta?

Det er i dag stor fokus på generalistpredatorenes, da spesielt rødrev, mår og kråkefugl, innvirkning på såkalt «matnyttig» småvilt i norske skoger og fjell. I forbindelse med dette blir også disse predatorenes tilgang på slakteavfall (vom og indre organer) fra hjorteviltjakta, ofte debattert.

Tilgang på slikt avfall som næring for disse predatorene vil potensielt kunne føre til økt vinterbæreevne for disse, noe som kan gi både økt predasjon på småvilt (funksjonell respons) og økt predatortetthet (numerisk respons). Selv om dette er et tema som har opptatt mange i lang tid, er det overraskende nok nesten ikke utført studier på dette i Norge. Så vidt vi kjenner til er det kun en studie fra Sør-Trøndelag på begynnelsen av 90-tallet (Sundli 1993), som mer direkte har forsøkt å tallfeste hvilke arter som benytter slikt avfall og i hvilket omfang. Derimot finnes det en del studier, både fra inn- og utland, som har sett nærmere på hvordan ulike åtseletere benytter kadavre fra klauvvilt som næring.

Jerven var innom en del slakteavfall. Her fra Snåsa i 2012. Bildet er tatt med viltkamera. Foto © Hjorteviltet

I dag finnes det systemer i ulike deler av landet for og enten grave ned eller transportere bort slakteavfall etter hjorteviltjakt. Allikevel blir fremdeles mesteparten av avfallet liggende igjen på utvommingsplassen i terrenget. Dette utgjør mange tonn potensiell lett tilgjengelig næring for generalistpredatorer rundt om i det ganske land. I den generelle artslitteraturen oppgis følgende norske arter som å kunne være mer eller mindre åtselsetere: Brunbjørn, ulv, jerv, rødrev, fjellrev, grevling, mår, mink, røyskatt, snømus, kongeørn, havørn, kråkefugl, fjellvåk og hønsehauk.

I hvor stor grad disse artene forventes å nyttegjøre seg åtsler (slakteavfall), vil avhenge av blant annet forekomst og tilgjengelighet av dette avfallet og ikke minst tilgangen på annen næring. I forhold til tilgang på annen næring oppgis ofte smågnagertetthet som en nøkkelfaktor.

Pattedyrene opptrådte i all hovedsak alene når de var på slakteavfallet. Bildet er tatt med viltkamera. Foto © Hjorteviltet

Som en del av et pågående bachelor-, master- og doktorgradsarbeid ved høgskolene i Nord-Trøndelag og Hedmark, ble det høstene 2011 og 2012 utplassert henholdsvis 15 og 60 viltkamera på et tilsvarende antall ulike slakteavfall fra elg. Undersøkelsene ble foretatt i de trønderske kommunene Steinkjer, Snåsa,Namsos, Lierne og Trondheim.

Kameraene ble utplassert ved de ulike avfallene så raskt det lot seg gjøre etter at elgene var utvommet. Bildematerialet fra 2011 er nå ferdig analysert, mens vi fremdeles jobber med materialet fra 2012. De påfølgende og foreløpige resultatene er derfor utelukkende fra 2011-sesongen.

Viltkameraene stod plassert ved avfallet så lenge det var noe igjen av dette som vi antok kunne benyttes som næring for de ulike artene. I gjennomsnitt stod hvert kamera oppe i 37 døgn (min. 13 og maks. 77 døgn), noe som ga et datasett på totalt 548 kameradøgn. Til sammen ble det på disse kameradøgnene registrert i alt 531 besøk og 8046 bilder av dyr.

Totalt 11 forskjellige arter ble registrert på bildene i 2011. Av disse var fire pattedyr: Rødrev, grevling, mår og jerv, og sju fuglearter: Kråkefugl, havørn, kongeørn og fjellvåk. Kråkefuglene (skjære, kråke, ravn og nøtteskrike) besøkte slakteavfallene langt oftere enn de andre artene og den gjennomsnittlige oppholdstiden under hvert besøk var signifikant lengre for skjære, kråke og ravn enn for pattedyrene.

Kråkefugler var de artene som i særdeleshet besøkte slakteavfallet i størst grad. Bildet er tatt med viltkamera. Foto © Hjorteviltet

Kråkefuglene ankom slakteavfallet etter kortest tid. I gjennomsnitt tok det ca. 50 minutter før disse besøkte et slakteavfall første gang etter at kameraet var satt opp, mens for eksempel den raskest registrerte rødreven kom etter 4 timer og 15 minutter. Pattedyrene opptrådte i all hovedsak alene når de var på slakteavfallet, mens kråkefugl ofte var flere samlet, og gjerne samtidig med en eller flere ørner.

Undersøkelsen viste videre at det varstore forskjeller mellom de ulike lokalitetene
i forhold til hvor raskt slakteavfallet ble borte. Det som i hovedsak forklarte disse forskjellene var hvilke åtselsetere som benyttet avfallet, besøksfrekvensen og oppholdstiden til disse, samt habitatmessige forhold ved de ulike lokalitetene.

Kameraovervåkningen har så langt gitt oss god innsikt i hvilke arter som utnytter slakteavfall og hvilke faktorer som avgjør hvor raskt dette blir fjernet. I tida framover vil vi også forsøke å finne ut hvor store mengder slakteavfall som ligger igjen etter jakta. For å kartlegge og kvantifisere slakteavfallsmengde ble det derfor forrige høst utdelt spørreskjema til jaktlag innenfor deler av studieområdet Vi håper å få komme tilbake til resultatene av denne undersøkelsen i neste nummer av Hjorteviltet.