Hjortens områdebruk om høsten

Tekst: Erling L. Meisingset, Inger Maren Rivrud, Leif Egil Loe, Barbara Zimmermann, Øystein Brekkum og Atle Mysterud 

De siste årene har vi merket flere hundre hjort med GPS-halsbånd over store deler av utbredelsesområdet i Norge. Dette har gitt oss et godt innblikk i trekkatferden hos hjorten under varierende miljøforhold. Tidligere har vi skrevet om trekkmønster og vårtrekket, og om de mekanismene som ligger bak at hjorten faktisk trekker fra et definert vinterområde til et (som regel) mer høyereliggende sommerområde. Her beskriver vi hjortens arealbruk om høsten og hva dette betyr for oss som forvalter og jakter på hjorten basert på analyser av GPS data fra 437 hjort.

Høsttrekket

Om lag 58 % av kollene og 68 % av bukkene trekker om våren til et sommerområde som gjerne ligger i høyereliggende områder eller i større avstand til kysten enn vinterområdet. Etter vel 4 måneder (snitt 135 dager) i sommerområdet starter de turen tilbake til vinterområdet sitt. I gjennomsnitt startet høsttrekket den 18. september og det var ingen klare forskjeller mellom kjønna. Det var bare små forskjeller i trekktidspunkt mellom åra. Det var heller ingen vesentlig forskjeller mellom de ulike fylkene, kanskje litt rart med tanke på den betydelige avstanden fra Trøndelag i nord til Rogaland i sør, og fra Hordaland og Sognefjorden i vest til Hedmark i øst. Det var imidlertid stor variasjon mellom individer i et gitt område (figur 1). De første dyra startet høsttrekket allerede i juli, mens det siste trekket startet først 19. desember. Sett opp imot dagens jaktstart den 1. september, så startet nesten 20 % av dyra før den dagen. I løpet av september hadde 70 % av dyra startet trekket, og ved inngangen til november hadde over 90 % startet trekket. De siste «etternølerne» trakk i løpet av november og noen ytterst få i desember.

 

De aller fleste dyra brukte kort tid på høsttrekket. Snittet var knappe 5 dager for kollene og 7 dager for bukkene, men snittet blir dratt opp av noen av dyra som brukte lang tid. De fleste kollene brukte bare 1-3 dager, og bukkene 3-5 dager (figur 2). Det ser dermed ut til at når hjorten først bestemmer seg, så forflytter de seg raskt mot vinterområdet. Det er få dyr som forflytter seg på dagtid, og de fleste prøver å minske risikoen for å bli oppdaget. På dagtid oppsøker de derfor skjul, men på natta er det full fart. På vårtrekket er dette litt annerledes, da de også forflytter seg mer på dagtid. Enkelte dyr har lengre stopp underveis på trekket, og for høsttrekket gjelder det i overkant av 10 % av dyra. Slike stopp kan vare fra noen dager til over to måneder, de fleste mellom 5 og 30 dager. Disse «stoppene» er mest sannsynlig assosiert med at de enten oppsøker spesielt gode beiteområder (f.eks. gode innmarksbeiter) eller at dyra oppholder seg i et brunstområde. Det er kjent at det enkelte steder samles mye hjort i slike brunstområder. Siden trekkperioden er overlappende med brunsten for en del av dyra, legger enkelte «turen» til et slikt område underveis i trekket. Etter noen dager eller uker fortsetter de trekket mot vinterområdet. Det er enighet om at snøforholdene er den viktigste drivkraften for at dyra på et eller annet tidspunkt må tilbake til vinterområdet – det er som regel for mye snø i høyereliggende områder til å overvintre der. Derfor trekker hjorten ned fra høyereliggende områder og oppsøker steder hvor det vanligvis er mindre snø og bedre tilgang på beite om vinteren. Men mange individer trekker i god tid før vinteren setter skikkelig inn. Hva som er de viktigste utløsende faktorene for tidspunktet for trekket er vi for tiden i gang med å analysere mer i detalj og vil følges opp i seinere artikler.

 

Hvor store er leveområdene om høsten?

Naturlig nok varierer hjortens leveområder betydelig i løpet av sommeren og høsten. For de dyra som trekker vil trekket i seg selv øke størrelsen på arealet betydelig. Vi ser også at i trekkmåneden september har både de trekkende kollene, og bukkene store leveområder med snitt på omtrent 50 km² (figur 3). I juli-august og november-desember har koller og bukker av både stasjonære og trekkende dyr omtrent like store leveområder. I disse månedene ligger som regel leveområdene mellom 3 og 10 km². I oktober er det stor aktivitet i brunsten og bukkene bruker større områder enn kollene. Man ser også at de stasjonære bukkene øker sitt leveområde tilsvarende (figur 3).

 

Hvor ofte krysser hjorten ei valdgrense?

De fleste av oss jakter på vesentlig mindre arealer enn det hjorten bruker i løpet av høsten. Det er stort sett bare stasjonære koller som holder seg innenfor et areal som er sammenlignbart med et vanlig areal på et vald i mange områder. For et jaktfelt betyr det at man i realiteten kan regne med at veldig få dyr har så små leveområder om høsten at de ikke krysser en eller flere grenser i løpet av jakttida. Vi undersøkte dette nærmere i deler av Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal hvor vi har merka et betydelig antall dyr siden 2007. Et gjennomsnittlig vald har per i dag arealmessig grunnlag til å dekke helårsleveområde for knappe 40 % av kollene og bare 20 % av bukkene. I snitt brukte stasjonære dyr 2 vald i løpet av ett år, mens trekkende dyr brukte nesten 7 vald i snitt. Det selvsagt betydelig forskjell mellom kommuner og regioner, avhengig av valdsstørrelsen i kommunene.

Våre analyser viste ikke uventet at sannsynlighet for krysning av valdgrenser er betydelig større hos trekkende dyr, og toppene overlapper med trekkperioden og brunsten. De trekkende bukkene krysser ei valdgrense om lag hver 3. dag i september/oktober, mens de trekkende kollene krysser om lag hver 5. dag. Også her var det betydelige forskjeller avhengig av lokale valdstørrelser og av landskapets beskaffenhet. Enkelte dyr krysser valdgrenser daglig, andre vesentlig sjeldnere. På noen øyer (som Hitra) er dyra i større grad stasjonære og krysser dermed også sjeldnere valdgrenser. Bukkende krysser oftest ei valdgrense i perioden 25. september – 10.oktober, mens kollene oftest krysser fra 5. oktober til 25. oktober. Antall krysninger av jaktfeltgrenser innen vald vil da være enda høyere.

 

Hva betyr valdkrysninger for jakta og forvaltingen?

Hva har så dette å bety for jakta og forvaltningen? Sett med jegerøyne betyr det at antall dyr i terrenget kan endre seg raskt under jakta, både til det bedre og til det verre. Mens villreinjegere kan vente forgjeves på flokken som står på andre siden av vidda, vil hjortejegeren kunne forvente å jakte på både koller og bukker som ofte krysser valdgrenser i løpet av jakttida. Selv om de fleste både stasjonære og trekkende dyra tilbringer mesteparten av tida i ett eller to vald (gjelder over 90 % av dyra), så vil de fleste dyra krysse flere valdgrenser i løpet av høsten. Mange av valda i høyereliggende områder og i innlandet har ikke overvintrende hjort. I disse områdene er man avhengig av at trekkdyr oppholder seg innenfor valdet i kortere eller lengre perioder under jakta. I lavereliggende (og kystnære) områder er det derimot en større andel stasjonære dyr, og man har en større andel av bestanden innen valdgrensene gjennom året. Man vil i tillegg få påfyll av trekkdyr utover høsten. I slike områder kan det være en fordel å skyte kvoten tidlig i jakttida, spesielt hodyrkvota. Da vil man i større grad kunne felle stasjonære dyr som gjerne er de største skadegjørerne på innmark og dermed lette skadepresset til neste år.

Undersøkelser i andre land har vist at dyr som beveger seg mye, har større sannsynlighet for å bli skutt. Det er også vist at andelen bukker i bestanden går ned der det er høyere konkurranse om å skyte bukkene, slik tilfellet kan være for tilgrensende vald. I undersøkte kommuner i Norge har det vist seg at jaktdødelighet blant bukkene er nær 50 %, noe som medfører at det blir relativt få voksne bukker i bestanden. En samkjøring av kvotetildeling på et større areal er derfor viktig for at jakttrykket på bukkene ikke blir for høyt. En samkjøring over større områder kan skje ved å slå sammen til større vald eller å lage bestandsplanområder over flere vald. Det kan også være mulig å samkjøre forvaltningen gjennom bedre koordinering over større arealer, uten at man må inngå et mer formelt samarbeid. Gjennom prosjektet «DeerUnit» finansiert av Norges forskningsråd skal vi det neste året vurdere disse alternativene og undersøke hvordan det er mulig å forbedre forvaltningen av våre trekkende hjortestammer.