Hjorteforvaltning – mer enn bifangst under elgjakta

«Fra elgkommune til hjortekommune»

Rennebu er en typisk innlandskommune i Sør-Trøndelag og man skulle tro at her er det elg som gjelder for enhver pris. Hjorten har imidlertid oppholdt seg her i lang tid, men før år 2000 på et mer begrenset område og i mindre omfang. Da man rundt 2000-tallet så at hjortestammen begynte å øke raskt og etablerte seg på nye steder var den største bekymringen blant grunneiere og jegere at hjorten skulle fortrenge elgen slik at den forsvant. Bekymringen var størst der hvor man aldri tidligere hadde hatt hjort. De dystre spådommene slo ikke til. Det felles fortsatt like mye elg i dag som før hjorten etablerte seg på disse stedene. Siden tusenårsskiftet har hjortebestanden økt drastisk og i løpet av en treårsperiode er avskytingen doblet. Siden 2006, med unntak av 2009, er det blitt felt mer hjort enn elg i Rennebu. Både sett-hjort og bestandsutviklingen på landsbasis bekreftet økningen. Rennebu, som grenser inntil det typiske elgfylket Hedmark, har gått fra å være en elgkommune til å bli en hjortekommune.

 

 

Med den økende hjortebestanden ble også tildelingen økt, men ikke raskt nok. I 2006 var fellingsprosenten 100 prosent og jakta måtte avsluttes før jakttida var over. Forvaltninga hang ikke med bestandsveksten av hjort. Det ble stadig større og mer omfattende beiteskader på både inn- og utmark. Granplantefelt i hogstklasse III måtte sluttavvirkes på grunn av  barkgnag og råte. Det ble reduserte grasavlinger og feilgjæring i rundballer pga. hjortemøkk.

Omstilling fra elg til hjort

Opp gjennom tidene hadde ikke viltforvaltninga i Rennebu tillagt hjorten særlig stor oppmerksomhet. Kunnskapen om hjorten var begrenset, så forvaltninga var mer lik elgforvaltning enn hjorteforvaltning. Kommunen, grunneierne og jegerne drev elgforvaltning, så fikk hjort være hjort. Jegerne drev elgjakt og felte hjort som tilfeldig dukket opp på elgposten. Etter hvert som beiteskader på inn – og utmark økte i takt med økt hjortebestand, fikk hjorten stadig større oppmerksomhet både av grunneierne og jegerne. Dette medførte at både jegerne og grunneierne tilegnet seg ny kunnskap  gjennom kurset «Målrettet hjorteforvaltning», merke- og utviklingsprosjektet hjort Nordmøre og Sør-Trøndelag, kartlegging og lokalkunnskap. Siden hjorten opptrer mer som flokkdyr enn elgen, og kan forekomme i store konsentrasjoner på et relativt lite område, var det bred enighet om at hjorten måtte felles der den var. Å la den få ekspandere slik at hjorten spredte seg over hele kommunen var ikke aktuelt, til det ville det bli alt for omfattende beiteskader og konsentrasjoner i kjerneområdene i kommunen.

 

Omorganisering av grunneierne

Minstearealet for hjort i kommunen er 3 000 dekar, og med et totalt tellende areal i overkant av 515 000 dekar i Rennebu skulle dette gi en årskvote på 172 hjorter. På grunn av at kommunen var oppdelt i 15 større og mindre vald (grunneierlag), var totalkvoten rundt 80. Siden hjorten opptrådte i store konsentrasjoner på relativt små områder, medførte dette at kvotene ble for små i kjerneområdene selv med 50 prosent avvik fra minstearealet. Med den raskt voksende hjortebestanden, kom forvaltninga fort på etterskudd. Beiteskadene økte i takt med bestandsutviklingen. Noe måtte gjøres, og det raskt. Forskrifter om minsteareal virket som et byråkratisk hinder og tar for lang tid å endre. Det var viktig at handlingsrommet ble så stort som mulig. Grunneierlagene gikk derfor sammen og dannet Rennebu Storviltvald hvor hele kommunen ble godkjent som ett vald og med en bestandsplan. På denne måten kunne storvaldet tildele store kvoter i områder med mye hjort ved å « låne « tellende areal hvor det nesten ikke eksisterer hjort, og fortsatt være innenfor lovverket, og en endring av minstearealet i kommunen var ikke nødvendig. Grunneierne unngikk mye byråkrati og kunne nå raskt styre avskytingen dit behovet var størst. For å illustrere handlingsfriheten som denne grunneierorganiseringen og storvaldet har gitt, overstiger nå kvoten til ett av de tidligere valda minstearealet med over 550 prosent, men dette er fortsatt  innenfor rammene for hjorteviltforskriften og minstearealet i kommunen. I tillegg til denne handlingsfriheten, er det tilstrebet høyere uttak av koller for raskere å få kontroll på bestandsøkningen.

 

Tradisjon med flerårige bestandsplaner

I Rennebu har man lange tradisjoner med flerårige bestandsplaner. Allerede i 1999 hadde samtlige vald treårige bestandsplaner. For å lage så rasjonelle bestandsplaner som mulig, har de omfattet både elg, hjort og rådyr i en og samme bestandsplan. I enkelte bestandsplanperioder har også bever vært innbakt i de samme planene. Erfaringene var gode fra første planperiode, og ingen vil tilbake til den gamle metoden med årlig tildeling fra kommunen.

 

Tenk hjortejakt – ikke elgjakt

Med økende hjortebestand og økende kvoter, fattet også jegerne større interesse for å utøve spesifikk hjortejakt. Tidligere ble hjort som slang innom en og annen elgpost felt. Hjortejakta bød på en rekke ulike jaktformer som for eksempel posteringsjakt på inn- og utmark, snikjakt, drivjakt med og uten hund, lokkjakt og måneskinnsjakt. Hjortens adferd medførte at jegerne måtte tenke hjortejakt, ikke elgjakt som de var vante til. Mens tradisjonell elgjakt i Rennebu i all hovedsak foregår i utmarka som drivjakt med hund mot postrekke, fant jegerne raskt ut at jakt på innmark var svært så effektivt og flesteparten av hjorten blir felt på innmark. Jegerne lagde posteringsplasser i nærheten av døgntrekket inn på innmarka eller på selve innmarka. Gamle låver ble tatt i bruk og små posteringsskjul ble satt opp i kanten av dyrkamark. Avstander ble målt opp og skyteanlegg ble laget i disse skjulestedene. Det er viktig at det på postene blir lagt til rette for at marginene er på jegernes side for å unngå skadeskyting. Å gå ettersøk etter påskutt vilt på dagtid er en ting, noe annet er å gå ettersøk etter vilt påskutt mot kvelden og mørket faller på. At hjorten ofte opptrer i flokk, kanskje 10-15 hjorter i følge, gjør ikke ettersøket spesielt enkelt og stiller høye krav til både hund og fører om ettersøket skal bli vellykket. Heldigvis har nå myndighetene lempet på bruken av kunstig lys i forbindelse med ettersøk. Ved måneskinnsjakt er det en fordel å komme seg litt opp i høyden. Ikke bare for å unngå spredning av lukt, men for å få bedre oversikt og bedre skytevinkel når en hjortflokk dukker opp. Fra høyden vil man også få en bedre silhuettvirkning av dyrene, særlig på snødekt mark, og det gjør det enklere å bedømme vinkelen på dyra og om det står andre dyr bak. Det er ingen grunn til å stresse eller ta sjanser når dyra dukker opp. De har en helt annen og langt mer roligere adferd når det er mørkt. La de beite seg nærmere og vent til du er helt sikker på å treffe. Ikke sjelden kan holdene bli svært korte under nattjakt, helt ned til 15-20 meter. Og med så korte avstander når jegeren sitter i høyden, blir skytevinkelen bratt. Det er da ekstra viktig at man på forhånd har studert hjortens anatomi også ovenfra, ikke bare fra siden. Det er fort gjort å treffe for lavt hvis man ikke tenker tredimensjonalt.

Selv om både jegerne og den lokale forvaltninga gjorde det de kunne for å komme utfordringene til unnsetning, var det fortsatt en del hinder som måtte forseres. Et av disse var hjortens trekkmønster. Merkeprosjektet viser at man kan dele hjorten i Rennebu i tre grupper; hjort som er stasjonær hele året, hjort som er her sommerstid og trekker vestover mot kysten vinterstid, og hjort som befinner seg i Rennebu vinterstid og trekker til Østerdalen sommerstid. Dette gjorde at det innenfor den tidligere jakttidsrammen (10. september – 15. november) ble vanskelig å beskatte hjorten i alle de nevnte gruppene. Fylkesmannen forlenget jakten til 23. desember for å kunne beskatte hardere den hjorten som gjør beiteskader vinterstid, men fortsatt trakk mye av sommerhjorten ut av kommunen før jaktstart. Det var derfor viktig for Rennebu å delta i merke- og utviklingsprosjektet hjort Nordmøre og Sør-Trøndelag for å dokumentere når høsttrekket vestover mot kysten startet og bruke dette til å få tidligere jaktstart. Etter siste revidering av jakttidsrammen (1. september – 23. desember), felles en betydelig del av hjorten, 30-45 prosent før 10. september. Videre har merkeprosjektet vist at det er svært viktig å se forvaltninga på tvers av både kommune- og fylkesgrenser. Rennebu kommune har i denne sammenhengen gått sammen med fire andre kommuner i fylket og nabofylket, og vedtatt felles mål og retningslinjer for forvaltning av både hjort, elg og rådyr.

Med de nye jakttidene er det stor sjanse for at man har hjort på terrenget i løpet av jakta, også om man stort sett bare har trekkhjort. Enkelte områder har hjort i starten av jakta, andre får den inn mot juletider, mens andre har hjort på sitt terreng hele tida. Den lange jakttida har også gitt jegerne nye utfordringer med tanke på ivaretakelse av felt hjort. Tidlig i jakta kan temperaturen være svært høy og gjør avkjøling problematisk, men sent i jakta kan temperaturer ned mot minus 15-20 grader gjøre at slaktet fryser før mørningsprosessen er ferdig.

Mye har skjedd med hjorteforvaltningen i Rennebu de siste 12 åra, både på jeger- og grunneiernivå. Diskusjonene har vært mange, men likevel er det raskt kommet til enighet og arbeidet har vært gøy. Man kan gjerne si at hjorteviltforvaltning handler likeså my om forvaltning av folk som forvaltning av vilt. Samarbeid om store områder har vært nøkkelfaktoren for å lykkes, gjerne på tvers av både kommune- og fylkesgrenser.

post@utmarksradet.no www.utmarksradet.no

Foto: Morten Rødningen

Fototekst: Der hjorten etablerer seg i nye områder er også slaktevekta ofte høy. I Rennebu er rundt 30 prosent av de felte voksne bukkene over 100 kg og gjennomsnittsvekta 85 kg. Denne flotte 12-takkeren veide 120 kg.