Hjortedyra, flåtten og folkehelsen

Det er mange som hevder at de siste tiårenes store bestandsøkning av hjortevilt er hovedårsaken til at vi nå har mer flått enn tidligere. Det sies videre at mengden flått er avgjørende for hvor ofte dyr og mennesker blir bitt og dermed hvor mye sykdom de blir smittet med. Om dette er riktig, har hjorteviltforvaltningen et stort ansvar både for situasjonen i dag og for hvordan forekomsten av flått og flåttbårne infeksjoner skal utvikle seg i framtiden.

Men dette er ikke enkelt og rett fram. Det er jo slik at hjortedyra i denne sammenhengen spiller en rekke ulike roller. Det er logisk at de representerer en viktig matkilde for flåtten og dermed gjør at en kan ha tette flåttbestander. Det er logisk at de stadig bringer med seg flått til nye områder og dermed øker utbredelsen til den og de flåttbårne sykdommene. Men når det kommer til sykdommer er bildet mer sammensatt og nettoeffekten vanskelig å bestemme. I denne artikkelen skal vi prøve å gi en relativt lettfattelig oversikt over hva vi i øyeblikket vet om samspillet mellom flått, hjortevilt og flåttbårne sykdommer hos mennesker og dyr.

 

Hva avgjør om mennesker og dyr får flåttbåren sykdom?

Mengden flått som er til stede i et terreng er selvsagt en avgjørende faktor for risikoen for flåttbitt for mennesker og dyr som beveger seg i dette terrenget. Men når vi ser på en spesiell art som menneske må man også vurdere i hvilken grad det blir kontakt mellom mennesker og flått i det aktuelle terrenget. Snakker vi om et parklandskap hvor menneskene går på brede stier, mens hjortedyra og flåtten holder seg der hvor vegetasjonen er tettest, så blir flåttbittrisikoen for mennesker liten. Snakker vi om småskogen rundt en badeplass, hvor både unger og voksne beveger seg rundt «krattet» blir bildet et helt annet.

Vi kan altså si at risikoen for flåttbitt i et område er avhengig av 1) mengden flått og 2) hvordan den aktuelle arten, for eksempel menneske, bruker området. Men selv om folk flest synes det er ekkelt med flåttbitt, er det jo ikke bittet i seg selv som er problemet, men sykdommene en kan bli smittet av. Forekomsten av smitte blant flåtten er altså en viktig faktor når en skal vurdere sykdomsrisiko. Denne forekomsten varierer etter hva slags dyr flåtten suger blod fra.

Noen dyregrupper overfører minimalt med smittestoffer, mens andre overfører mange. Imidlertid er det ikke så enkelt at en kan samle en viss mengde flått og telle hvor mange som er infisert for å si noe om «hvor farlig» det er å bli bitt av flått i et område. De ulike variantene av de forskjellige smittestoffene har ulik evne til å gi sykdom. For eksempel for Borrelia er det slik at det finnes noen varianter som kan gi alvorlig sykdom, mens andre ikke gir sykdom i det hele tatt. Flåtten får disse borrelia-variantene ved å suge blod hos ulike grupper av dyrearter. Dermed er det andelen av flåttbestanden som suger blod på dyrearter som er bærere av sykdomsfremkallende smittestoff som er avgjørende for smitterisikoen. Med andre ord – sammensetningen av faunaen i et område bestemmer andelen flått med smittestoff og – innenfor denne andelen – mengden flått med sykdomsfremkallende smittestoff-varianter. Vi har altså to faktorer til i vår risikoberegning: 3) andelen flått med smittestoff og 4) andelen smittestoff med sykdomsfremkallende egenskaper.

I tillegg til disse fire hovedfaktorene kommer en rekke «modulerende faktorer ». For eksempel vil vegetasjonen og klimaet i et område også være viktige faktorer som styrer når og hvor flåtten er vertssøkende. Tett vegetasjon og fuktig klima kan for eksempel gjøre at flåtten er aktiv på dagtid, mens åpen vegetasjon, tørrere klima eller vind kan gjøre at flåtten konsentrerer aktiviteten sin i et lite tidsrom på kvelden. Hvordan og når ulike dyrearter bruker området er også viktig. For eksempel kan en saueflokk på beite i mai-juni «fjerne» vertssøkende flått fra et område før bade- eller campingsesong setter inn.

 

Hjorteviltet og risiko for flåttbitt

Både utenlandske og norske studier viser at hjortevilt er en viktig matkilde for alle stadier av flått. I flere studier har en sett at om en fullstendig fjerner hjortevilt fra et område, enten ved at en skyter ned bestanden eller at man setter opp gjerder, så reduserer man også flåttbestanden dramatisk. Dette betinger imidlertid at det heller ikke finnes mange andre arter som kan fø på flåtten. For eksempel storfe og sau kan erstatte hjortevilt som gode flåttverter. I en isolert øy i Sverige har en også sett at haren alene er i stand til å opprettholde høye flåttbestander. Det er ikke gjort tilsvarende funn på øyer hvor det bare finnes smågnagere, selv om enkelte mener at det finnes lokaliteter hvor det bare er smågnagere og fugl, men like fullt mye flått.

Bildet er imidlertid ikke helt entydig, for samtidig som tett hjorteviltbestand gjør at et område har tett flåttbestand, så tar jo hjortedyra med seg flåtten, slik at den i mindre grad angriper mennesker. Dette gjør at en, om en skulle velge å redusere hjorteviltbestanden i et område for å minimalisere flåttplagen, også må ta hensyn til forekomsten av andre aktuelle dyrearter og at en må ta høyde for en periode hvor det «kryr» av vertssøkende flått i terrenget.

 

Hvordan og når ulike dyrearter bruker området er også viktig. For eksempel kan en saueflokk på beite i mai–juni «fjerne» vertssøkende flått fra et område før bade- eller campingsesong setter inn. Foto © Bjørnar Ytrehus

 

 

Fjerner borrelia, men likevel?

Den vanligste og klart mest omtalte flåttbårne sykdommen blant mennesker i Norge er Lyme borreliose. Det typiske bildet ved slik sykdom er et mildt, lokalt og forbigående utslett i huden, men hos noen pasienter ser en andre og mer alvorlige sykdomsforløp. En del får langvarig og ubehagelig sykdom som går sterkt utover livskvaliteten. Det begynner å bli godt dokumentert at flått som suger blod på hjortevilt har svært lav forekomst av bakterier i Borrelia burgdorferi-gruppen. Dette indikerer at hjorteviltet ikke overfører dette smittestoffet. Det kan faktisk se ut som om bestanddeler i hjortevilt-blod dreper borrelia-bakterier også inne i flåttens tarm, slik at den blir «renset» for infeksjonen. I så måte ser det ut som om tette hjorteviltbestander senker risikoen for at mennesker skal få Lyme borreliose etter infeksjon med slike bakterier. Men siden det avgjørende i et folkehelseperspektiv er hvor mange mennesker som blir bitt av flått med sykdomsfremkallende Borrelia, må en ta hjorteviltets effekt på den totale flåttmengden med i vurderingen.

Det hjelper ikke om en tett hjorteviltbestand senker andelen smittebærende flått tre ganger dersom hyppigheten av flåttbitt seksdobles. Foreløpig har vi få studier som gir oss god kunnskap om denne nettoeffekten av hjortevilt på borrelia-forekomst hos mennesker, men flere forskningsmiljøer er i gang med å jobbe med denne problematikken.

 

Flavivirus – forvirrende og farlig

I Sentral-Europa og landene rundt Østersjøen har man mer fokus på den såkalte «skogflått-encefalitten» enn Borrelia. Dette er en sykdom som spres med et virus i Flavivirus kalt TBEV (Tick-Borne Encephalitis Virus). Hos mennesker vil denne infeksjonen i regelen gå over av seg selv uten at man føler seg syk, eller man opplever to påfølgende episoder med febersykdom en stund etter et flåttbitt, men i enkelte tilfeller får en hjerne- og hjernehinnebetennelse.

Denne sykdommen kan bli svært langvarig, gi alvorlige senskader og i enkelte, svært sjeldne tilfeller føre til dødsfall. Til forskjell fra bakteriesykdommen Lyme borreliose, så har ikke antibiotika noen effekt på en slik virussykdom.

Man tror ikke hjortevilt spiller noen rolle for overføring av TBEV. De viktige artene i denne sammenhengen ser ut til å være skogsmus og kanskje andre små pattedyr. Smitteoverføring mellom flått skjer bare der hvor flåttlarvene (første utviklingstrinn) er vertssøkende samtidig som flåttnymfene (andre utviklingstrinn). Dette skjer hyppigst der hvor klimaforholdene er slik at man får hurtig oppvarming om våren. TBEV finnes dermed bare i små «lommer», typisk langs med kysten av Skagerak. Vi har ingen fullstendig oversikt over hvor viruset finnes. Om vi hadde hatt det, kunne man gått inn med tiltak der hvor man har gode forhold for smitteoverføring og mange mennesker får flåttbitt.

Selv om hjorteviltet ikke overfører TBEV, så er det naturlig å anta at en tett hjorteviltbestand vil øke mengden flåttpå smågnagere og dermed smitteoverføring fra disse til mennesker. Reduksjon av hjorteviltbestandene kan dermed være et fornuftig tiltak i slike lokaliteter.

Noe som er litt forvirrende er at en del undersøkelser på sytti- og åttitallet viste at mange vestlendinger hadde antistoffer mot flavivirus. Det skulle de, ut i fra kunnskapen om hvordan TBEV spres, ikke ha. I fremtiden bør vi forsøke å finne ut mer om hva slags flavivirus som finnes i Norge. Det kan godt tenkes at det finnes andre, uoppdagede varianter som sirkulerer i naturen vår.

 

Anaplasma – forskjellige roller?

Bakterien Anaplasma phagocytophilum er en av de viktigste årsakene til sykdom og tap av sau på beite i Norge. Sykdommen kalles sjodogg og kjennetegnes av høy feber, men hovedeffekten av infeksjonen ligger nok i at dyra får nedsatt immunforsvar. Lam og kalv på beiter med mye sjodogg har dermed lavere tilvekst også uten at de viser tydelige tegn til sykdom. Mennesker kan også bli infisert med denne bakterien, men vi vet lite om forekomsten i Norge.

Tidligere har man trodd at Anaplasma sirkulerte fritt mellom en mengde ulike dyrearter og flåtten. Nå viser det seg at ulike varianter av denne bakterien finnes hos ulike dyrearter og i mindre grad enn man har trodd sprer seg mellom dem. Det kan dermed eksistere for eksempel en gnager-variant av bakterien i en lokalitet uten at denne varianten gir infeksjon hos hjort i samme område. Det kan til og med se ut som om nærstående arter som hjort og rådyr delvis har ulike varianter av Anaplasma. Mens en av variantene som finnes hos hjort er vist å gi infeksjon hos sau, så ser det ut til at rådyr-variantene ikke smitter til husdyr eller mennesker. I de neste årene vil vi sannsynligvis få mer kunnskap om de ulike variantene av Anaplasma phagocytophilum og samspillet mellom dem og vertsdyra. Vi bør blant annet forsøke å få kunnskap om hvordan infeksjon med de ulike variantene påvirker hjortedyra selv. Denne infeksjonen kan nemlig godt tenkes å gi dårlig tilvekst og økt kalvedødelighet også hos hjortedyra selv.

Babesia – lite kunnskap

Blodparasitten Babesia likner på mange måter på malaria-parasitten. Hos oss har arten Babesia divergens vært en velkjent årsak til sykdom på storfe. Dyr som er utsatt for parasitten fra de er kalver utvikler ikke noen alvorlig lidelse, men voksne dyr som utsettes for infeksjon kan få massiv ødeleggelse av de røde blodcellene, noe som resulterer at de får blodmangel og nyreskade. Syke dyr tisser rødt, noe som har gitt opphav til navn som «raupiss», «blodpiss» og «rausott». I Amerika forekommer babesiainfeksjon hos mennesker, men her i Europa har en bare sett få tilfeller. Det er imidlertid mulig at dette er en infeksjon som er vanligere enn en tror. I Norge er det nylig funnet flere varianter av Babesia hos flått – også arter som kan smitte til mennesker.

Vi vet lite om hjortedyras rolle for spredningen av Babesia. Vi har heller ikke kunnskap om i hvilken grad babesia- infeksjon kan påvirke hjortedyra på noen måte. En tror at noen babesia-arter har livssykluser som er knyttet til hjortevilt, men mye er uavklart.

 

Og enda mange flere…

I tillegg til Borrelia, TBEV, Anaplasma og Babesia finnes det enda mange flere smittestoffer som kan spres med flått. Bakterier i slektene Neoehrlichia, Bartonella, Rickettsia og Coxiella finnes lenger sør og øst i Europa. Enkelte varianter av disse kan gi sykdom hos dyr og mennesker.

Det er foreløpig ikke gjort undersøkelser over forekomsten av mange av disse smittestoffene i Norge. Francisella tularensis, bakterien som gir harepest, kan også finnes hos flått, men det virker ikke som om spredning med flått er viktig ved de utbruddene vi ser her i landet.

 

Hjorteviltforvalteren – en del av Helsevesenet…

Basert på det vi vet i dag så er altså hjorteviltet viktig som en matkilde for flåtten, men ser ikke ut til å spille noen betydelig rolle for spredningen av de viktigste flåttbårne sykdommene. Et unntak kan være spredning av Anaplasma fra hjort til sau, og vi vet for lite om Babesia til å si noe om samspillet mellom hjorteviltet og forekomsten av denne parasitten.

Det er grunn til å anta at tette hjorteviltbestander øker flåttmengden og dermed øker risikoen for flåttbåren sykdom hos mennesker og dyr. Tiltak for å begrense bestandstettheten av hjortevilt kan og bør dermed være et virkemiddel der hvor det er spesielt store problemer med flåttbåren sykdom. Aktuelle tiltak kan være økt avskyting over større områder eller målrettet nedskyting av hele bestanden der disse er naturlig avgrenset, for eksempel på mindre øyer. Utgjerding av hjortevilt kan være fornuftig der hvor kontaktflaten mellom hjortevilt, flått og mennesker er særlig stor, for eksempel rundt badeplasser, campingplasser, lekeplasser eller andre områder hvor det er spesielt mye mennesker i flåttsesongen. Eventuelle tiltak bør skje i samspill med lokale smittevernsmyndigheter og etter vurdering av konkret risiko for de aktuelle lokalitetene. Altså – hjorteviltforvalteren bør kunne kobles inn dersom kommunens smittevernlege observerer særlig mange tilfeller av flåttbåren sykdom på mennesker, Mattilsynet får rapporter om mye sykdom på tamdyr eller det rapporteres om mye flåttbitt hos folk i visse områder.

En våken hjorteviltforvalter som dette vedkommer kan samle informasjon for eksempel ved å registrere forekomsten av flått på hjortevilt på nettsiden www.flattogflue.no. Det er jo viktig i denne sammenhengen å påpeke at det er vanskelig å gjennomføre tiltak som gir en generell nedgang i flåttbestanden, mens målrettede, lokale tiltak der det er særlig store problemer kan være fornuftig.