Hjort i vest og elg i øst

Hjort på Vestlandet og elg på Østlandet. Dette var i mange år sannheten som gjaldt. Nå trives hjorten godt på Sørlandet, den har spredt seg over store deler av Østlandet og er på vei nordover.

Dessuten har også elgen i løpet av 40-50 år etablert seg solid nordover. Fellingsstatistikk og observasjoner viser at elgen ikke har inntatt Vestlandet i samme grad. I Rogaland og i Møre og Romsdal har vi riktignok hatt en tydelig vekst i elgbestanden og i indre deler av Hordaland og Sogn & Fjordane felles det noen få dyr.

Stanser lenge før kysten på Vestlandet

Derimot synes det som om elgen ikke får fotfeste utover mot kysten. Dette bekreftes av mange registreringer og vurderinger av hjorteviltbestander i Swecos arbeid med konsekvensutredninger av vannkraft og vindkraft på Vestlandet. Norsk Hjortesenters detaljerte kunnskap om bestandsutviklinga forsterker bildet. Og ikke minst: Tallenes tale i fellingsstatistikken er klar, men den gode forklaringen har vi ikke enda.

I gamle lærebøker var sannheten opplest og vedtatt: Hjorten hører til på Vestlandet og elgen på Østlandet! Tidlig i moderne norsk viltforvaltnings historie – dvs på 1950-60 tallet og seinere – var dette nærmest også et mål: Hold artene adskilt fra hverandre, så de ikke ødelegger for hverandre!

Noen god og underbygd begrunnelse på hvorfor det biologiske mangfoldet nærmest skulle bekjempes var fraværende. Det ble gitt fellingstillatelse på hjort i enkelte kommuner på Østlandet nesten før arten var observert der. Det ble også felt elg (ulovlig) i vestlandskommuner før det var kjent at det var elg i kommunen.

Om dette har påvirket bestandsutviklingen hos de to artene er nok tvilsomt – det må finnes andre og bedre forklaringer. Vi skal ikke her lansere en ny forklaringsteori på dette fenomenet – men vise hvordan utviklingen har vært og se litt på mulige årsakssammenhenger.

Elg på Vestlandet 1951 – 2012

Statistisk Sentralbyrå har solid statistikk på fellingsresultatet av hjortevilt fra langt tilbake.

Vi antar at innrapporteringen kunne være en stor feilkilde før og under 2. verdenskrig, men fra ca 1951-52 da Jaktloven kom, fikk vi viltnemnder i kommunene og det ble etter hvert litt mer orden på slike saker.

Som et bilde på bestandsutviklingen benytter vi fellingstallene, og vi ser på hele fylker som enhet. Figur 1–4 gir et klart bilde av utviklingen.

(NB! Y-aksen er svært forskjellig i de fire figurene. Dersom Y-aksens tallverdi ikke viser i din nettleser: klikk på diagramet for mer detaljert versjon).

Møre og Romsdal og Rogaland

I de nordlige kommunene i Møre og Romsdal har det vært elg i hele perioden, og arten fikk et godt fotfeste allerede rundt 1960.

Etter dette har bestanden og fellingstallene hatt en jevn og god vekst fram til 2007-2009 da det var en topp på over 350 skutt elg pr år.

I Rogaland ble det felt elg fra midten av 1960-tallet, men det gikk mer enn 10 år før bestanden og fellingstallene begynte å øke. Og enda ser vi tydelig tendenser til svingninger i avskytningstall – og antagelig i reproduksjon.

I de to midtre vestlandsfylkene må vi godt ut på 1970-tallet før det er jaktbare bestander å finne. Variasjon fra år til år er også en tydeligere trend i disse fylkene enn i nabofylkene og i andre kommuner der elgbestanden er i vekst.

Kartet som viser fellingstall pr arealenhet antyder også at elgen ikke har etablert seg i jaktbare bestander i de ytre fjord- og kystbygder, og det blir heller ikke observert annet enn tilfeldige streifdyr i disse områdene (se figur 5 og 6).

Finnes det gode forklaringer?

Fra en art vandrer inn i et nytt område til den etablerer en høstbar bestand kan ta lang tid. Mange elg har utvilsomt vandret vestover og ut mot kysten de siste 10 årene, men ennå er det store områder der elg bare observeres som streifdyr.

Vestlandet er karakterisert av store variasjoner over korte avstander, men mange lokaliteter fremstår som gode habitater for elg. Blåbærfuruskog og utallige vassdrag med myrdrag og store områder med vierkjerr. Og det unike fjordlandskapet med lauvskog og frodige sommerbeiter.

Er det bare et tidsspørsmål før elgen etablerer seg også i disse områdene? Det er kjent at mange elger går tapt i ulykker ved at de faller utfor stup, går med i snøskred og ikke klarer å krysse flomstore vassdrag. Det er da nærliggende å tenke at den naturlige dødeligheten kan forsinke en etablering. Men når arten først har fått fotfeste vil denne type tilfeldig dødelighet kun ha begrenset betydning for bestandsveksten.

Sammenlignet med etableringshastigheten elgen har hatt i andre deler av landet, burde vi kanskje forvente at elgen har hatt tid nok til å etablere seg. Flere forhold kan ha hindret en slik etablering; hver og en kan ha begrenset betydning, men i sum medfører de at elg ikke har fått fotfeste.

Klima

Det første forholdet det er naturlig å peke på er klima. Vestlandet har store lokale variasjoner i klima, men er generelt karakterisert av varme og fuktige vintre. Somrene er kjølige og fuktige. Dette gir ikke elg noe konkurransefortrinn da den i større grad er tilpasset et kontinentalt klima. På tross av dette har den spredt seg og hatt en meget positiv bestandsutvikling i områder med kystklima lenger nord.

Fra tid til annen er det og funnet syk elg på Vestlandet, og der dette kan tenkes å være relatert til klimatiske forhold. Ser en på utbredelsen av elg i Europa ser en og en klar tendens til at elg ikke etablerer seg i sør og vest. At elg i vår tid er fraværende over større deler av Europa for øvrig, antas imidlertid å skyldes utryddelse på grunn av jakt i kombinasjon med andre menneskeskapte forstyrrelser og habitatfragmentering.

Men hvilke type sykdommer kan det tenkes at elg rammes av under slike klimatiske forhold, som den ikke rammes av ellers?

Vi vet at nær all sau på Vestlandet er bærer av et virus som forårsaker ondartet katarrfeber. Og videre at geit er bærer av en bakterie som forårsaker paratuberkulose. Hjortevilt i fangenskap antas generelt å være svært sensitiv for begge disse sykdommene og med stor dødelighet som følge. Parasittbelastningen i mange områder med andre beitedyr, både ville og husdyr, er også betydelig og der de klimatiske forholdene i kombinasjon med gjengroing skaper ideelle forhold for blant annet skogflått.

Konkurranse elg – hjort

Forsker Atle Mysterud skrev om konkurranse mellom hjortedyra i Hjorteviltet 2010. Den vanligste og viktigste konkurransen mellom store beitedyr finner sted når tettheten av dyr er stor og mengden tilgjengelig beite per individ sinker; såkalt utnyttelses-konkurranse. Dette kan studeres i mikroperspektiv ved å granske forekomst av hjortedyras beiteplanter i habitatene og graden av beiting på de enkelte plantene. Er dette en forklaring på elgens fravær i vest?

En viktig forutsetning for at utnyttelseskonkurranse er forklaringen på elgens fravær på Vestlandet, er at beitemengden er en begrensende faktor for bestandsvekst. Hos både elg og hjort vet vi at det er tilfellet; vi har sett nedgang i vekt og fruktbarhet som følge av store tettheter innen hver art.

En annen forutsetning er at det må være overlapp i valg av beiteressurser som er begrens- ende for en eller begge arter. Dette er ikke helt synlig i forholdet mellom hjort og elg: Det er bare delvis overlapp i valg av beiteplanter da elgen beiter mer i busksjiktet og hjorten mer på bakken. Men dette er ikke absolutt da vi vet at elgen også beiter mye på bakken i form av lyng og frodige urter.

Kan leve side om side

Forstyrrelseskonkurranse som er betegnelsen på situasjoner der individer viser aggresjon eller annen forstyrrende adferd mot andre individer, synes ikke å være tilfelle for elg/hjort-forholdet. I flere kommuner lever artene side om side og fellingstallene for elg og hjort viser at begge artene er i stand til å styrke bestandene, jamfør Mysteruds (2010) beskrivelse av bestandsutviklinga hos elg og hjort i Orkdal kommune i Sør-Trøndelag.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Betrakter vi dette litt mer i fugleperspektiv ved å sammenligne bestandsutviklinga hos elg i Møre og Romsdal (se figur. 4) med utviklinga i Nordland (se figur. 5), er det store forskjeller. I begge fylker har vi de første jaktbare bestander av elg på 1950 tallet. I Nordland – der vi ikke har hjortebestander av betydning – har det vært en formidabel bestandsvekst på 50–60 år. Det felles årlig nesten 3500 elg!

Annerledes i makroperspektiv?

I Møre og Romsdal har elgbestanden også vist vekstevner, men tettheten er pr i dag langt lavere. I dette fylket har det i de samme årene vært en formidabel vekst i hjortebestanden (og i avskytningen, se figur. 8). Disse tallene indikerer i alle fall at det kan være en form for konkurranse i makroperspektiv mellom artene hjort og elg, og at tette hjortebestander forhindrer store elgbestander.

(artikkelen fortsetter under bildet)

På den annen side ser en fra blant annet Telemark at hjortebestanden der har økt betydelig, også når det var mye elg i fylket. Elgbestanden var høy og med negative tetthetsavhengige effekter som følge. Hjortebestanden derimot har så langt vært preget av store dyr og som indikerer at hjorten er i stand til å utnytte en nisje elgen ikke klarer like effektivt.

Konkurranse elg – sau

Det er ikke bare elg som ikke har etablert seg på Vestlandet. I de samme områdene er og rådyra så godt som fraværende, eller opptrer bare i små bestander.

I noen områder ble det for bare et par tiår siden observert mange rådyr, og der det var betydelig grad av foryngelse. I de samme områdene er rådyra nå så godt som fraværende. Det er nærliggende å anta at det skyldes direkte beitekonkurranse mellom rådyr og sau. Dersom det også er direkte beitekonkurranse mellom elg og hjort, vil det følgelig være lite igjen til å holde liv i en elgbestand i de samme områdene.

Endringer i landskapet

Uansett blir dette bare spekulasjoner, men det ville vært interessant å se nærmere på problemstillingen for derigjennom å øke vår forståelse på ulike samspill i naturen og vår innvirkning på disse gjennom hvordan vi utnytter landskapet.

Det er blant annet gjennom betydelige endringer i bruk av landskapet vi har skapt rom for store bestander av hjortevilt i vår tid. Det er lett å se at Vestlandet gror igjen.

 

Johan Trygve Solheim (Norsk Hjortesenter) og Kjell Huseby (Sweco Norge), Hjorteviltet 2013, www.hjorteviltet.no