Hind 359: En hjort med sans for vann og farlige veier

«Øiøiøiøiøi – ropte kameraten. Da så jeg dem: to hjorter på vei ned skråningen i retning veien! I refleks tråkket jeg ned bremsepedalen, og bilen begynte å skli på det glatte vinterføret. Vi nærmet oss grøfta, men med et voldsomt dunk stanset bilen. En av hjortene hadde hoppet rett inn i siden på bilen. Ute av bilen fant vi hjorten liggende i veikanten. Den var fortsatt i live, men hadde pådratt seg stygge skader. Den bar et svart halsbånd og øremerker.» Slik skildrer den unge sjåføren, som sammen med en kamerat var på vei til en pizzarestaurant på Stange, påkjørselen av hjort 359. Det skjedde en mørk desemberkveld i fjor vinter.

Timesposisjoner til hind 359 i 2011.«Vi måtte avlive dyret på stellet», sier Ole Mattis Lien, Fylkessekretær i NJFF-Hedmark og medlem av fallviltgruppa. «Det var spesielt, fordi denne hinden kjente jeg igjen. Jeg var med under merkingen fire år tidligere og fulgte dens spektakulære ferd online på Høgskolen i Hedmarks hjemmeside gjennom hele 2011.»

Historien til hjort 359 begynner en kald februarkveld i 2011. Tyst og spent sitter tre jenter i koia, den ene med gevær i hånda. Sari, Kaja og Benedicte, selvoppkalt «Team Drive-by», merker hjort ved fôringsplasser, vanligvis fra bil, men ved Weensvangen sør for Espa (Ring 1 i Figur 1) har Stange Almenning satt opp en koie. Ti halsbånd skal settes på hinder ved denne fôringsplassen, og derfor har Stange Almenning lagt alt til rette for at Team Drive-by skal lykkes.

Noe rører seg! En hind med kalv trasker forsiktig ut av mørket og beveger seg mot fôrballen. Det tar litt tid før hinda vender siden til. Sari trekker av og noen millisekunder senere sitter en pil med rosa dust i hindas bog. Hinda skvetter og løper unna, med kalven etter seg. Etter noen minutters venting slår de tre jentene på hodelyktene og finner hinda i dyp søvn bare 25 meter unna fôringsplassen. Team Drive-by måler dyret, tar blod- og møkkprøver og setter på øremerker (Figur 2). Vekten viser 115 kg, dyret er i god kondisjon. Og til slutt får hinda et svart halsbånd med en GPS som er programmert til å ta en posisjon hver time gjennom hele året og sende posisjonene som SMS til en server på Evenstad.

Bedøvingen er nok ikke så skremmende. Allerede noen dager senere er hinda tilbake på fôringen, og den holder seg i området helt fram til 26. april. Nå kaller sommeren. De neste to døgn forflytter hinda seg over 3 mil rett nordover og slår seg ned ved Romedal (Ring 2). Men det er nok bare en midlertidig stopp, fordi ved midnatt 22.-23. mai bærer det plutselig vestover. Hinda krysser først Rv3, så E6 (Ring 3) og beveger seg med en hastighet på 5.3 km i timen nedover til Mjøsa, Norges største innsjø. Hun krysser Atlungstad golfbane i Stange vestbygd og stopper opp noen timer ved vannkanten (Ring 3). Nei, det er vel bare å snu! Omtrent like raskt bærer det tilbake, og etter å ha krysset E6 igjen i morgentimene tar hinda dagspause i et lite skogholt rett ved motorveien. På kvelden samme dag trekker hinden nordover, krysser Rv25 øst for Hamar (Ring 5) og ankommer Brumunddal tidlig på morgningen 24. mai (Ring 6 i kart). Summerer man avstandene mellom timesposisjonene for 23. mai, blir det imponerende 32 km!

Etter en pause på to døgn fortsetter hindens odysse med kryssing av Brumunda, og det blir en ny rastestopp øst for Brøttum, ved innsjøen Næra (Ring 7). Så kommer vårtrekkets siste etappe, med 20 km i løpet av natten 3.-4. juni, forbi Mesna øst for Lillehammer. Endelig er hinden framme i sommerområdet ved Fåberg (Ring 8 i kart), 85 km nord for merkeplassen målt i luftlinje. Det blir bare gjetting om hinda har hatt med seg fjorårskalven på denne ferden. Områdebruken hennes tyder på at hun får kalv kort etter hennes ankomst, med konsentrerte bevegelser i et lite, avgrenset område som i løpet av de neste to månedene utvides til 5 000 da.

Det blir sensommer, og 15. august er tiden inne for å komme seg sørover igjen. Første stoppested blir igjen Brøttum (Ring 7 i kart). Høstfargene kommer, tiden er inne for brunst! Om det er romantikk eller flukt fra jakten som gjør at hinda tilbringer kvelden den 7. oktober på en holme i Næra, er det bare å spekulere i.

Med løvfallet i midten av oktober fortsetter ferden sørover. Men denne gangen blir det på vestsiden av Mjøsa! Hvor hun krysser E6 og Mjøsa vet vi ikke. Kanskje er det fuktighet fra Mjøsa-vannet i GPS-senderens elektronikk som gjør at vi ikke får inn posisjoner i flere døgn? Siste posisjonen på østsida er 4. november nord for Moelv. 10. november er hinda 8 km sør for Gjøvik (Ring 9). Hun krysser Rv4 flere ganger, tar en stor bue rundt Toten og kommer seg helt bort til Einavatnet. Nå bærer det østover til Mjøsa. På kvelden 25. november står hinda ved Mjøsas kant, bare 3.5 km i luftlinje fra fôrballene på Espa. Hun tar et første forsøk ut i vannet kl 22, men etter minst 250 m snur hun. Så blir det et nytt forsøk to timer senere litt lenger nord. Denne gangen klarer hun det. Det er 3 km til Tangen-halvøya (Ring 10 i kart). Etter en dagsstopp blir det siste svømmeetappe over Tangenvika neste kveld og kryssing av E6. Endelig på rett side av Mjøsa!

Da hinda er tilbake ved merkeplassen 3. desember, har hun tilbakelagt nærmere 1000 km i løpet av sju måneder, det meste gjennom skog og innmark, men også minst 3 km i vann. Hun har besøkt tre fylker og ti kommuner. Og hun har krysset sterkt trafikkerte motor- og hovedveier minst ni ganger. Kanskje krysset hun disse veiene like ofte i de påfølgende tre år, etter at batteriet på GPS-senderen tok slutt. Men det skulle vise seg at til og med en rutinert veikrysser kan gjøre en tabbe på en mørk desemberkveld i 2014.

Mer om hjortenes trekkruter og deres atferd i forhold til vei:

Bischof, R., Loe, L.E., Meisingset, E.L., Zimmermann, B., Van Moorter, B. & Mysterud, A. (2012) A migratory northern ungulate in the pursuit of spring: jumping or surfing the green wave? The American Naturalist, 180, 407.

Meisingset, E.L., Loe, L.E., Brekkum, Ø., Van Moorter, B. & Mysterud, A. (2013) Red deer habitat selection and movements in relation to roads. The Journal of Wildlife Management, 77, 181-191.

Mysterud, A., Loe, L.E., Zimmermann, B., Bischof, R., Veiberg, V. & Meisingset, E. (2011) Partial migration in expanding red deer populations at northern latitudes – a role for density dependence? Oikos, 120, 1817-1825.

Mysterud, A., Loe, L.E., Meisingset, E.L., Zimmermann, B., Hjeltnes, A., Veiberg, V., Rivrud, I.M., Skonhoft, A., Olaussen, J.O., Andersen, O., Bischof, R., Bonenfant, C., Brekkum, Ø., Langvatn, R., Flatjord, H., Syrstad, I., Aarhus, A. & Holthe, V. (2011) Hjorten i det norske kulturlandskapet : arealbruk, bærekraft og næring. Utmarksnæring i Norge, pp. 1-88. Oslo : Biologisk institutt, Universitetet i Oslo, Oslo.

Zimmermann, B., Wedul, S., Johnsen, K., Strømseth, T.H. & Østerhus, B. (2014) Hjort i Hedmark: Resultater fra GPS-merking 2002–2011. Høgskolen i Hedmark, Oppdragsrapport nr. 2-2014.