Elg som næring – glimt fra 20 års elgforskning på Evenstad

Elg som næring – fokus

Elg som næring har vært en «forskningstogreise» ved Institutt for skog og utmarksfag, Evenstad siden 1995. Ulike togførere og studenter har hoppet på og av toget, men fokuset har hele tiden vært at elgen er en kulturelt og økonomisk viktig ressurs, og vi har undersøkt hvordan man bedre kan forvalte denne ressursen. Elgen gir oss inntekter og opplevelser i form av jaktgleder og kjøtt, folkehelse og naturopplevelser. Elgen kan også forårsake tap ved trafikkulykker og beiteskader på furu. Ulv og bjørn som nå er i ferd med å reetablere seg påvirker elgstammen og kan føre til reduserte elgjaktinntekter. Ulike interesser rundt elg, skog og rovdyr kan skape konflikter. Evenstad har samarbeidet med grunneiere, kommuner, fylkeskommuner, fylkesmenn og samferdselsorganisasjoner for å stille de riktige spørsmålene. Her deler vi noen av våre erfaringer fra 20 år med forskning på elg som næring. Dette er en kortversjon av kapitlet «Elg som næring» i boka «Ikkje berre ulv og bly» (Storaas og Langdal 2014) som ble gitt ut om forskningen på Evenstad i anledning vårt 100-års jubileum.

 

Elgtrekk og forvaltningsområder

I ulike forskningsprosjekt ved Evenstad har det vært merka 268 elg i perioden 1999-2010 (148 VHF, 120 GPS) i Hedmark og Telemark. Fra individmerka elg har vi kunnet si noe om trekkmønsteret. Elgen bor i et sommerområde. Når snøen blir dyp, trekker den til et vinterområde med mindre snø og forhåpentligvis tilgjengelig fôr. I Stor-Elvdal er det tydelig at noen utmarksområder er vinterområder for elg mens andre er sommerområder. Sommerområdene har mye elg under høstjakta og få om vinteren, og har en fordel av å ha en høy elgstamme. Vinterområdene har mye beiteskader på ungfuru, og skogeierne vil gjerne redusere elgstammen. Elgkuene trakk oftest mellom samme vinterområde og sommerområde år etter år, mens kalvene kunne slå seg ned i et annet utmarksområde enn der de ble født. Til og med store eiendommer som Løvenskiold-Fossum og Fritzøe Skoger i Telemark har felles elgbestand som besøker andre eiendommer. Den viktigste lærdommen fra alle elgmerkingene er at elg kan vandre langt, og må forvaltes over store områder som ikke alltid følger kommunegrenser.

Elg og påkjørsler

Østerdalen i Hedmark er tradisjonelt et område med mye elgpåkjørsler. Elgpåkjørslene skjer i den perioden på vinteren når snøen blir dyp. Elgen trekker ned til dalbunnen, og møter vei og jernbane. Veien og jernbanen ligger midt i vinterområdet til elgbestanden, eller på vei fra sommerområdet til vinterområdet. Flesteparten av påkjørslene skjer i den mørke delen av døgnet, når det er kaldt og snøen er dyp, og noen flere ved fullmåne. Det blir påkjørt flere elger på jernbanen enn på veien, hovedsakelig fordi elgen følger jernbanesporet som er lett å gå på når snøen er dyp, og fordi toget ikke rekker å bremse. Elgen krysser heller vei enn å følge denne, og hvis vegetasjonen er rydda slik at sikten er god, rekker bilføreren å oppdage elgen og bremse. Før man begynte med elgfôring i Stor-Elvdal forklarte vinterlengden mesteparten av variasjonen i elgpåkjørsler fra år til år, mens variasjon i elgtetthet forklarte lite. Etter man begynte med elgfôring tyder resultatene på at mye av elgen holder seg i nærheten av fôringsplassene, noe som kan redusere antall påkjørsler. Elgtetthet hadde lite å si for antall påkjørsler, men det hadde det vært interessant å undersøke dette videre nå som elgtettheten har blitt redusert i senere år. Det kan gjøres flere tiltak for å redusere elgpåkjørsler, spesielt på jernbanen. Rydding av vegetasjon er et godt tiltak, som fjerner mattilgangen og øker sikten. Andre ting som kan prøves ut er reflekser som gjør det lettere å oppdage elgen når den er på vei mot veien. På jernbanen bør man prøve ut tiltak som hindrer at elgen går langs skinnene, tekniske tiltak som får elgen til å gå av skinnene når et tog nærmer seg, og eventuelt redusert fart i høyrisikoperioder.

 

Elg og ulv

Ulven etablerte seg på Koppangskjølen fra 1997-2005. Ved overvåkning av radiomerka elg og elgtellinger med helikopter fant vi ut at ulven tok rundt 115 elg per år, mest kalver og ungdyr. Ett år med gode data og mange ulver regnet vi oss fram til et betydelig høyere tap. Elgkvoten i ulvereviret ble senket for å unngå at bestanden skulle minke på grunn av predasjon. Dermed ble inntektene fra elgjakten redusert. Det er hevdet at man kan opprettholde kvotene ved å øke elgbestanden og andelen voksne kyr. Dette var ikke aktuelt ettersom beiteskadene allerede var høye i vinterområdet og det er anbefalt å ikke øke kjønnsforskjellen i elgbestander til mer enn to kyr per okse. Ettersom ulvereviret var vinterområde for elg fra en stor region, ble tapet fordelt på et større område. Vi dokumenterte at også inntekter fra småviltjakt i ulvereviret gikk ned. Dermed førte etableringen av ulvereviret til tap av jaktinntekter for grunneierne i reviret den perioden ulvene var der.

 

Elg og fôring

En grunneier i Eldådalen begynte å kjøre ut siloballer til elg i 1989 for å holde elgen vekk fra vei og jernbane. Siden den tid har fôringa økt til nesten 2000 tonn per år over 20 år. I perioden 2004-2010 kom omtrent halvparten av fôrbehovet til elgen i Stor-Elvdal fra rundballer.  Vi tror at økningen i silofôring kan ha erstatta en nedgang i naturlig fôr i skogen. I studieområdet i Telemark hadde ungskogsarealet per elg minka til 14 % av nivået i 1970, den perioden da elgbestanden økte kraftig. I dag er matpakka fra perioden med økt flatehogst spist opp, og beiteskadene øker. Samtidig blir mindre høy-produktiv skog hogd i dag, og arealene som avvirkes produserer mindre elgfôr per arealenhet. Enkelte områder er også påvirket av hardt beite over lengre tid, noe som reduserer fôrproduksjonen. Samtidig øker andelen gran på hogstflater på grunn av planting og endrede konkurransevilkår. Gran beites normal ikke av elgen, så dette bidrar til å redusere fôrtilgangen. Ettersom elgstammen i Stor-Elvdal har vært noenlunde konstant mens naturlig mattilgang har minka, så har man kunnet holde oppe en tett elgstamme ved tilleggsfôring.

Elger taper normalt vekt i løpet av vinteren. Elgkuer som brukte fôringsplasser hadde mindre vekttap enn de som ikke brukte fôringsplasser. Ettersom vekttap på vinteren viste en sterk sammenheng med produksjon av kalver i juni, viste det seg at kuer som brukte fôringsplasser produserte i gjennomsnitt en kalv per ku som overlevde til høstjakta, mens de som ikke brukte fôringsplass produserte i gjennomsnitt bare en halv kalv per ku. Blant radiomerka elgkuer i Stor-Elvdal brukte 70 % foringsplasser, det reelle tallet i populasjonen kan være høyere.

Å bruke silofôr til å produsere elgkjøtt er mer effektivt enn å produsere sauekjøtt, på grunn av kortere fôringsperiode og mindre arbeidskostnader. Er det da lønnsomt å fôre elg? Det er en utfordring at ingen eier elgen, og den som betaler fôringskostnadene i vinterbeiteområdet er ikke nødvendigvis den samme som tjener på elgjakta. Hvis man tar utgangspunkt i grunneiers perspektiv, og antar at elgbeiteskadene er på et akseptabelt nivå, så er fôring veldig lønnsomt, selv med lavere kjøttpriser og høyere fôrpriser enn i dag. Ulempen i dag er at når mål for elgstammen skal bestemmes kan et flertall av grunneiere i sommerområdet overkjøre et mindretall av grunneiere i vinterområdet, som har økonomiske tap på grunn av beiteskader. Kostnaden ved beiteskadene til en høy elgstamme er dermed ikke med i dette regnestykket. Hvis vurderer kostnader og inntekter ved elg på et samfunnsøkonomisk nivå, har også en høy elgstamme kostnader ved elgpåkjørsler. Samtidig er det inntekter i elgjakt-verdikjeden, og kostnader i skog-verdikjeden. Her gjelder det å finne en optimal balanse.

 

Elgfôring og skogskader

Etter 20 år med elgfôring i Stor-Elvdal, er arealet innen 1 km fra fôringsplasser sterkt påvirket av elgbeiting over mange år, og produserer lite naturlig fôr. Elgen spiser gjerne det beste først, og har behov for kvist i tillegg til silo.  Elgen vandrer derfor fram og tilbake fra fôringsplassene for å finne naturlig fôr i tillegg til silo. Den beiter også på gran i nærheten av fôringsplasser. Like etter etablering av fôringsplassene var beiteskadene høye kun nærme fôringsplassen (< 200m) men etter 20 år har effekten flata ut, og beiteskadene er nå høye i hele landskapet (60 % av all furu i landskapet (>1 km fra fôringsplass) hadde toppskade i 2010). Beiteskadene i landskapet hadde også økt over tid, til tross for store mengder silofôr. Effekten av fôring på elgpåkjørsler kan derfor potensielt også endre seg over tid, ettersom effekten på beite og elgens bevegelsesmønster har endra seg over tid. Ettersom elgkuene som gikk på fôringsplass hadde mindre vekttap, og ikke mer parasitter enn elgkuer som levde av naturlig fôr, ser det foreløpig ikke ut til at det er noen negative effekter på elgens helse av silofôring. Beiteskadene tyder på at de trenger noe annet enn silo, og det hadde derfor vært interessant å prøve ut fôr av bedre kvalitet (for elgen), eller å øke andelen naturlig fôr i landskapet. Hvis man har begynt med vinterfôring, kan det være vanskelig å slutte med en slik praksis. Hvis grunneierne i Stor-Elvdal skulle slutte med fôring, måtte de skyte ned bestanden til halvparten, hvis de ville oppnå samme nivå av beiteskader som de hadde i 2010 med fôring.

 

Elgfôring og biodiversitet

Elgen er en del av skogøkosystemet, og skal forvaltes på en helhetlig måte der det er vekt på både økonomi, menneske og økologi. Ved fôringsplasser for elg er det høyt beitepress, men også høy tilførsel av næringsstoffer, som går fra silo via elgens møkk og urin og tilføres vegetasjonen og jordmonnet. Beitepress i tresjiktet førte til redusert mangfold av småfugler, på grunn av redusert tilgang på reirplasser og insekter. Fluesnapper derimot, hadde økt reproduksjon på fôringsplasser, og kunne utnytte det åpne habitatet og tilgangen på insekter på fôringsplasser. Kjøttmeis som plukker larver på bjørkeblader hadde høyere reproduksjon der det var mindre elgbeite. Næringskrevende urter og gras økte lokalt på fôringsstasjoner, noe som førte til økt tetthet av markmus og spissmus på grunn av økt mattilgang. Klatremus trivdes ikke på fôringsstasjoner i samme grad. Dette viser at hvordan vi velger å forvalte elgen kan påvirke også andre arter i skogøkosystemet.

 

Skog og elg

Både elgproduksjon og skogproduksjon tar utgangspunkt i ungskogsfelt. Vi har studert hva som påvirker elgens beite i ungskog i Hedmark og Oppland, for å se om vi kan gi noen anbefalinger for en mer integrert forvaltning av skog og elg. Fokuset bør være tettheten av uskadde trær i ungskogsbestand, som er det mest verdifulle for skogbruket. Samtidig skal ungskogsarealet produsere nok fôr til en tett elgbestand. Vi fant at når tettheten av furu økte, økte også antall uskadde stammer. Elgens tidligere beite var en av de viktigste faktorene som forklarte hvor elgen beita innen bestand sist vinter. Elgen foretrekker tidligere beita eller skadde trær framfor de som er urørt. Denne kunnskapen utnytter vi nå i et nytt prosjekt om skog og elg, hvor vi prøver å øke tilgangen på attraktivt fôr for elg i vinterområder, for å se om dette også kan føre til økt produksjon av uskadde furustammer. Forutsetningen er at elgstammen holdes konstant. Tiltak som prøves ut er blant annet 1) intensiv markberedning for å få opp tette bestand 2) toppkapping ved ungskogspleie for å produsere skadde attraktive trær som kan tiltrekke elgen 3) tilrettelegging av topper og greiner ved vinterhogst av furu for å skape store mengder attraktivt fôr 4) og fôrproduksjon langs skogbilveikanter ved å gjøre dem breiere. Formålet er også å undersøke kostnader og inntekter ved disse tiltakene, slik at man kan beregne hvor mye det koster å produsere fôr for en ekstra elg, eller å øke antallet uskadde stammer med et visst antall for å oppnå mål om skogproduksjon.

 

Forvaltningsanbefalinger

Elgforvaltningsområder bør være store, de bør gjerne omgi vinterbeiteområdet med flere 1000 km², og arealet må tilpasses de ulike elgbestandene. For å finne årsleveområdet, trenger man kunnskap om hvor elgen trekker, blant annet fra lokal erfaring eller merking av elg. Etablering av grenser for årsleveområdet er viktig for at jaktrettshavere skal anerkjenne at de forvalter en felles ressurs. Innenfor forvaltningsområdet må elgstammen tilpasses til fôrtilgangen. Her trenger man kunnskap om fôrtilgangen fra kartdata, fjernmåling og beitetakseringer, og overvåkning av hvordan dette endrer seg over tid.

Vinterbeiteområdet er som regel flaskehalsen, men i områder hvor slaktevektene også synker, kan elgstammen ha blitt så stor at også sommerbeitet er begrensende. Elgbestanden må som oftest tilpasses fôrtilgangen i vinterbeiteområdet. Siden elgbestanden er felles for hele årsleveområdet, må grunneierne arbeide fram samarbeidsmodeller som gjør at inntekter fra elgbestanden betaler for kostnadene til den samme bestanden, slik at elgen er en fordel også for eiere i vinterområdet. Momenter her kan være fellingsavgifter for alle dyr som går til tilskudd til tiltak for å redusere beiteskader eller øke fôrtilgang i vinterbeiteområder. Hvis man ikke oppnår enighet om en felles forvaltning, bør eiere av vinterområdene få tilgang til vinterjakt.

Ønsker man en tett elgstamme, er det mulig å gjøre tiltak i skogbruket for å øke fôrtilgangen, og bedre utnytte både skog og elgressursen. Slike tiltak må gjøres i hele vinterområdet, hvis det skal ha noen positiv effekt på furuproduksjonen. Hvis en grunneier øker fôrtilgangen på egen eiendom, risikerer han å tiltrekke seg mer elg, og beiteskadene vil øke. Men hvis alle grunneiere gjør samme tiltak, og elgstammen holdes konstant, kan beiteskadene i landskapet minske. Derfor er det nødvendig med samarbeid i årsleveområdet, hvis slike tiltak skal redusere skogskader, og sees i sammenheng med bestandsregulering.

Veien videre – lærende storskala integrert forvaltning

Vår viktigste erfaring er at verdien av samarbeid mellom skogeiende jaktrettshavere og forskere er stor. På Evenstad er vi opptatt av å skaffe økologisk kunnskap som kan brukes i praktisk forvaltning. Derfor er det særlig interessant og moro å jobbe med interesserte grunneiere. Et slikt samarbeid sikrer også at kunnskapen kommer til nytte, og blir satt ut i praksis.

Elgbestanden i Stor-Elvdal kaster av seg nær 9 millioner i bare kjøttverdi. Grunneierne forvalter en stor kapital som må forvaltes basert på den til enhver tid beste kunnskapen. Utfordringen er at elgkapitalen er en fellesverdi for alle grunneiere i en region med uklare biologiske grenser. For den enkelte grunneier kan det derfor være enklere å velge å fokusere på egen vinning, selv om det fører til en dårligere løsning ut ifra et helhetsperspektiv.

Hjorteviltforskriften krever at alle kommuner utarbeider mål for utviklinga av hjorteviltbestander. Forskriften verner likevel sterkt om grunneier sin rett til jakt. Det er derfor vanskelig for kommunen eller for flere kommuner å presse grunneiere inn i forpliktende samarbeid. Den største utfordringa ved elgforvaltning er trolig å få grunneiere med i et forpliktende samarbeid mot et felles mål der man investerer i forvaltning av en felles bestand som bruker store områder.

Det må understrekes at det er viktig å sette presist formulerte og tallfesta mål for forvaltninga. Det er lettere å si om forvaltningen virker etter hensikten, hvis man har formulert målbare mål. Målene kan være for eksempel høy avskytning, lave skogskader, rikt biologisk mangfold og få elgpåkjørsler. Hvis målene er klart definert, er det lettere å vurdere ulike tiltak, og å måle om tiltakene har ønsket effekt. Tiltak kan være å øke fôrtilgang av ulike typer fôr, eller å endre avskytningsmodeller. Jevnlig overvåkning av målet (beiteskader, elgstamme, fôrtilgang) må til for å evaluere tiltakene, for så å korrigere kursen. Bare på denne måten kan vi lære hvordan man best kan forvalte elgformuen.

Tekst:

Karen Marie Mathisen. Postdoktor ved Avdeling for anvendt økologi og landbruksfag, Institutt for skog og utmarksfag, Evenstad, Høgskolen i Hedmark.

Torstein Storaas. Høgskoledosent ved Avdeling for anvendt økologi og landbruksfag, Institutt for skog og utmarksfag, Evenstad, Høgskolen i Hedmark.

Knut B. Nicolaysen. Skogeier, elgjeger og æresdoktor.